Bokelskere.no

Hvis tvangstanker var en vill elefant, ville du

a) Prøve å stoppe den?
b) Hoppe på den og bli med på turen?
c) Ta et steg til siden og la den passere?

Tygger litt på den mens jeg blir løpt ned.

Jeg ble innlagt fordi jeg ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. Jeg får ikke komme inn fordi jeg ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. Årsaken til at jeg trenger innleggelsen, blir dermed synonym med årsaken til at jeg ikke får den.

Er det mulig å medforfatte sin egen livshistorie slik at den tar en helt ny vending?

Mange snakker om arvesynd. I min familie er det arvesaken. Jeg bærer den også, og prøver å brekke den ut, selv om det er som å slukke bål med bensin. Men jeg har ikke vann.

Han fulgte meg til rommet. Det gjorde tvangstankene også, men i motsetning til sykepleieren ble ikke de igjen på den andre siden av døren.

Er vi rede til å høre svaret når vi spør hvordan «det» startet? Evner vi å se at den «plutselige forandringen» i et barn eller en voksen ikke nødvendigvis er en forestilling som har oppstått i vedkommende? Klarer vi å flytte oppfatningen av at den syke har et problem, til muligheten for at han eller hun er påført et problem? Kan vi bli forbannet på deres vegne?

Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.

Psykisk sykdom oppstår ikke i et vakuum, opprettholdes ikke i et vakuum og forsvinner ikke i et vakuum.

Det er ingen som sier til en med en brukken fot at han skal løpe av gårde. Han får ha krykker, gips til den gror. Bygge opp musklene etterpå, finne igjen balansen. Etter hvert kan han slutte å halte og gå helt normalt, uten at noen puffer ham i ryggen så han faller, eller ber ham tråkke på foten når det er smertefullt. En med en brukken fot får respekt selv om han ikke klarer det alle andre klarer.

Om ønsket kunne vært nok, kun i kraft av seg selv, hadde jeg vært frisk.

Jeg kan godt snakke om sykdommen, for den kjenner jeg jo, men jeg må bli kjent med meg selv også. Og for å kunne gjøre det, må jeg speile i andres ansikt. Respons fra andre. I samtale med andre, interaksjon med andre, kan personligheten utvikles videre. Eller oppdages.

Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.