Bokelskere.no

Og jeg, som nok ikke tror på et evig liv, ikke på noen form for liv etter døden, jeg tror at man tror fordi man vil, fordi man trenger det.

Men hvis jeg skulle møte henne nå - og jeg tenker ofte at jeg skal det, at jeg går på trikken og der sitter hun, eller jeg er på biblioteket der hun jobbet, og får øye på henne innerst ved hyllene under det store veggmaleriet - så ville alt bli som før. La oss si at det ringer på døra, og at det er hun som står utenfor på trappen. Jeg ville lukke meg som en neve knyttes, som en dør slår i lås, det ville være umulig igjen, det som døden har gjort mulig: å avdekke styrken i kjærligheten mellom mor og meg. Den jeg avskrev mens hun levde, den jeg tenkte på som nærmest ikke-eksisterende - eller som jeg ikke ville ha.

Mor fant aldri frem til hvem hun skulle være; hun gjettet seg frem til hvordan hun skulle oppføre seg, og ofte gjettet hun feil å ble såret, ble så lett fornærmet, hun var ikke rustet til livet, hun manglet feste og sto i fare for å blåse bort ved det minste lille vindpust, så hun klorte seg fast som best hun kunne, hun klorte seg fast, og jeg må ha lært alt det av henne: at løsningen er å gjette seg frem, at løsningen er å klore seg fast og at kunsten er å få det til, kunsten er å klore seg fast, famle seg frem, kunsten er å ikke bli avslørt - og frykten er å bli avslørt.

Hun var ikke rustet til livet

Det er bare én ting som er verre enn å drikke, og det er å ikke drikke.

Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er. Å overgi seg til den man er, eller det som er.

Mors og fars grav ligger i en liten bakke ved siden av menighetshuset. Jeg blir alltid overrasket når jeg kommer dit, fordi de ikke er der.