Bokelskere.no

Ett speciellt frapperande exempel på blindhet är att vänstern inte tycks komma ihåg vad många historiker sedan länge har betonat: att känslan av att tillhöra ett samhälle och en nation inte uppstår av sig själv.

Deeyah Khan sier at under produksjonen av sin film Islams Nonbelievers fant hun "an underground resistance movement" i skyggene i Storbritannia av folk som sloss mot konservative og bakstreverske krefter. Denne bevegelsen er uten tvil venstresidens mest naturlige samarbeidspartner fremover. Og den vokser. Det er godt mulig at Maryam Namazie har rett når hun sier at det ligger en usynlig tsunami av ateister og venter på å bryte demningen, både i den muslimske verden og blant muslimer i Europa. Og om venstresiden skal følge sine historiske prinsipper, så skal den stå med åpne armer og Øverlands tale i baklomma og vente på å få svømme i denne tsunamien.

Kulturell avstand teller! Det nasjonale bråket som oppstod etter at Islamsk Råd Norge ansatte en niqabi ville ikke ha skjedd med en bunt danske innflyttere. Man får ikke Geert Wilders om en flokk med belgiere flytter over grensen inn i Nederland. Og problemet har ikke blitt mindre av at Norge i mange år promoterte en politikk som aktivt advarte mot det en stortingsmelding i 1980 kalte "assimileringsrisikoen".

Tillit er det viktigste her. Norge er i verdenstoppen når det gjelder generalisert tillit i samfunnet.

Så jeg er veldig glad for at jeg lever i en kultur hvor kvinner ikke er en eiendom, hvor man ikke dreper politiske motstandere med jevne mellomrom, hvor det å kritisere religiøs makt ikke er forbundet med fare (vel...), hvor kvinnelige familiemedlemmer ikke må ha på seg kjønnsspesifikke plagg, hvor demokratiet fungerer forbausende godt, hvor alle har rett til å si sin mening, hvor store landmasser er satt av til bruk for alle, hvor rovdriftkapitalismen ikke bestemmer hvilke unger som ikke får skikkelig helsehjelp, hvor alle spytter i kassa slik at jeg ikke gikk konkurs da jeg trengte fire operasjoner for å fjerne hudkreft på øyelokket og hvor ungene mine slipper å tenke på klanvendettaer og etniske fordelinger i politikken. Jeg vil gjerne at vi bestemmer oss for å beholde den, og ikke, som filosofen Walid al-Kubaisi sier, blir en befolkning som er "preget av kulturelt selvhat og drevet av en nesten masochistisk drift til å korsfeste sin egen norske kultur og bringe sine egne verdier som offer".

Det er ingen som reiser fra en vel fungerende kultur til en som er helt katastrofalt feilslått.

Som sagt tidligere er jeg blitt sjokkert over hvor enkelt det er for mange i den politiske fløyen jeg alltid har identifisert meg med, å bruke negative personkarakteristikker på folk med andre meninger. Jeg har kranglet med høyresiden i mange år, også om meget brennbare saker. Jeg har hatt ytre høyre etter meg med drapstrusler, og de mest rabiate pro-israelske miljøene i Norge har kalt meg jødehater med stor entusiasme. Men jeg har aldri sett maken til den behandlingen deler av venstresiden nå gir helt normale mennesker som er uenige med dem. Hvilket egentlig er rart, ettersom venstresiden jo skal peke seg ut med sin empati og sin toleranse.

Det sies ofte at ytringsfrihet ikke betyr ytringsplikt. Torbjørn Jagland er en av mange som har fortalt oss dette i etterkant av Charlie Hebdo-massakren. Men dette er ikke alltid riktig. Noen ganger er det en plikt å ytre seg. La meg bruke en historie om noen av historiens store helter for å illustrere. Denne teksten skrev jeg mer eller mindre til meg selv i et anfall av frustrasjon etter angrepene på Charlie Hebdo:

Under borgerrettskampen i USA gjennomførte gruppen Congress for Racial Equality en aksjon de kalte Freedom Rides. De satte seg på 2 busser i Washington for å reise gjennom Sør-Statene helt ned til New Orleans. Bussene i Sør-statene var på denne tiden rasesegregerte, så for å markere hva aksjonen gikk ut på satt sorte og hvite aktivister seg sammen i protest. På hvert stopp gikk sorte på hvite toaletter, hvite på sorte toaletter, sorte til hvite venterom, hvite til sorte venterom. Den første bussen deres ble brent opp etter et angrep med en Molotov-cocktail utenfor byen Aniston i Alabama. Passasjerene på den andre bussen ble hensynsløst banket opp da de kom frem til Birmingham.
Mange ventet seg at denne aksjonsformen ville ta slutt etter denne volden. Hvem ville vel utsette seg for slikt igjen? Dett var dett. Men medlemmene i gruppen Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC) i Nashville så det annerledes. Det var helt klart for dem at det nå var viktigere enn noen gang å fortsette bussaksjonen. Å stoppe nå ville vise hele verden at vold fungerte. At vold kunne brukes til å frata folk sine rettigheter. Å ikke fortsette aksjonen nå var plutselig blitt et uholdbart alternativ. De hadde nå en plikt til å fortsette en aksjon de selv ikke hadde satt i gang. Og de var klar over faren de løp. Når John Seigenthaler – en av justisminister Robert Kennedy`s ansatte – ringte til SNCC for å overtale dem til å la være å reise igjen før noen ble drept, kom svaret fra organisator Diane Nash kontant. Du må vite at alle vi aktivister signerte testamentene våre i går, fortalte hun Siegenthaler. Vi vet at dette er farlig.
Så viktig hadde det blitt å vise hele verden at vold ikke skulle styre hva slags rettigheter et samfunn skulle gi sine innbyggere. Det var nøyaktig dette Charlie Hebdo gjorde da de ga ut sitt første nummer etter massakren på deres redaksjon i Paris. «Vi drepte Charlie Hebdo», ropte terroristene etter at de løp ut fra angrepet sitt. Charlie Hebdo viste dem at de ikke hadde lykkes ved å gi ut neste nummer.
Vi som samfunn er i samme situasjon nå, og vi har vært det en stund. Etter Charlie Hebdo ble mediene våre spurt om de tør å være Diane Nash, og de måtte ta en avgjørelse. Samfunnet har nå blitt spurt – via en terroraksjon – om vold fungerer mot oss. Om vold kan frata oss rettigheter. Spørsmålet er stilt oss av mordere. Så hva svarer vi? Hva svarer pressen? Gjør vi som Nash og de andre studentene som hadde fulgt ikkevoldsopplæringen til den legendariske James Lawson om hva en slik kamp betyr av prinsipper og farer? Ser vi at det nå er viktigere enn noen gang å markere hva vi mener? Eller svarer vi morderne at de har vunnet? Dere brukte vold og vi la oss ned. Er det svaret? Det må det aldri bli.
Om det ikke var viktig å trykke fornærmende og krenkende tegninger tidligere, så er det blitt det nå. Og det blir viktigere og viktigere ved hvert terroranslag. Om vi trykte dem eller ikke tidligere var et spørsmål om redaksjonell etikette, nyhetsinteresse eller takt og tone. Om vi trykker dem nå eller ikke - etter Charlie Hebdo - er et direkte svar på et spørsmål skrevet inn i samfunnets vegger med kulehull. Fungerer det å drepe, eller fungerer det ikke? Om vi trykker dem nå eller ikke er en ren kunngjøring om vi har våre meningers mot eller ikke. Dette er ikke et tidspunkt for å diskutere om tegningene har nyhetsinteresse. Dette er tidspunktet da det å trykke tegningene er standpunktet i seg selv. Vi bestemmer nå vår egen fremtid. Det å ikke trykke dem – om de har et nyhetsinnslag å passe inn i eller ikke – er like mye en handling som å trykke dem. Det å ikke trykke dem nå er et hvitt flagg til terrorisme. Et hvitt flagg vi aldri får ned igjen om vi først heiser det.
Kjære alle redaksjoner der ute. Kjære alle som «var Charlie Hebdo». Kjære alle fanebærere for ytringsfriheten, den alle våre andre rettigheter hviler på: Trykk dem. NÅ! På forsiden! Vær Diane Nash. Selv om dere ikke har en story å putte dem inn i. Alt annet blir tomprat. Alt annet er å ikke «være Charlie». Dere er selve storyen nå. Og dere er en story som vil bli gjenfortalt lenge, og som avgjør mye for oss.

Denne teksten oste av frustrasjon på det tidspunktet den ble skrevet. Det var den ikke alene om, og mange føler den samme frustrasjonen fra dag til dag. Hamed Abdel Samad er tindrende klar på hvorfor han må ha med et kobbel av politimenn hver gang han skal snakke i offentlighet. Det er nettopp fordi det er så få i Tyskland som tør å ta opp temaene han skriver om. Dette er for ham en hverdagslig, opplevd virkelighet. Og han føler seg ensom med blinken på ryggen. Slik Caroline Fourest så forutseende gjorde under debatten på Channel 4 en tid før massakren på hennes medarbeidere. Andre har nemlig risikert alt på dette prinsippet tidligere. Karima Bennoune forteller om dette i sin bok Your Fatwa does not Apply Here, hvor hun skriver om muslimer som kjemper mot radikale og voldelige fundamentalister. Boken er inspirert av et skuespill med samme navn som ble satt opp i Lahore i Pakistan. Scenen for skuespillet ble bombet av ekstremister. Dette hindret imidlertid ikke at flere tusen mennesker – menn, kvinner og barn – dukket opp for å overvære neste oppsetning av skuespillet. Nettopp for å markere at det var uaktuelt å la seg skremme av vold. Det var et publikum utelukkende bestående av Diane Nash`er.

Det er vanskelig å få folk som ikke vil ytre seg i det offentlige rom til å ytre seg i det offentlige rom om at de ikke vil ytre seg i det offentlige rom. Dermed synes de ikke. Og dermed finnes de ikke. De ligger feid innunder teppet. Og slik lager man en meningskorridor.

Professor Timothy Garton Ash kaller ytringsfrihet frihetens oksygen: «Det er denne friheten som lar alle andre friheter puste.» Ytringsfrihet og privatliv er to sider av samme mynt, sier han, og «valutaen til den mynten er sivilisasjonen selv». Om frihet betyr noe som helst, så betyr det retten til å si til folk det de ikke vil høre, mente Orwell. Den som vil underminere friheten til et land, må begynne med å undertrykke ytringsfriheten, sa Benjamin Franklin. Den er friheten som skaper alt annet som er godt, minner Ian McEwan oss om. Ytringsfriheten er demokratiets fundament, mener Stephen Pinker. Ytringsfrihetskommisjonen fra 1999 konkluderer med at «legges det begrensninger på den fri kommunikasjon, vil samfunnet desintegreres». I en lang og kronglete samtale mellom nevrolog og filosof Sam Harris og professor i psykologi på universitetet i Toronto, Jordan Peterson, kan vi høre disse konklusjonene:

Harris: One thing we absolutely agree about is that freedom of speech is not just one among many different values. It really is the master value, because it's the only corrective to human stupidity. It's the only mechanism by which we can improve our society. And, in fact, it's the value that allows us to improve our other values through conversation.
Peterson: Yes, that's exactly right. It is the fundamental value which our entire cultural edifice is predicated.