Bokelskere.no

Hva er det som er så besnærende med den første snøen som faller, undret Mariam seg. Var det muligheten til å se noe som enda ikke var tilsølt, som var nytt og ubrukt? Å fange den flyktige tanken på en ny årstid, en vakker begynnelse, før den ble trampet på og korrumpert.

Men leken gjelder bare guttenavn. For hvis det blir en pike, har Laila allerede gitt henne navn.

du vet det.

vet hva?

at jeg bare har øyne for deg.

Det var en samtale på gang. Laila visste at hun var i den ene enden av den, men hun følte seg langt borte fra den, som om hun bare tyvlyttet.

Da tenker jeg på alle tikkene, alle minuttene, alle timene og dagene og ukene og månedene og årene jeg har igjen. Alle uten dem. Og da får jeg ikke puste. Det er som om noen tråkker på hjertet mitt, Laila. Jeg blir så svak. Så svak at jeg bare ønsker å falle om et eller annet sted.

Men Laila visste at hennes fremtid ikke kunne konkurrere med brødrenes fortid. De skygget for henne da de levde. De kom til å utviske henne som døde. Mammi var nå konservator i museet viet deres liv, der hun, Laila, kun var en besøkende.

Den uken ble Laila overbevist om at av alle prøvelser ett menneske måtte tåle, så var det ingen som var enklere, men likevel mer krevende enn det å vente.

Man kan ei telle månene som glitrer over hennes tak, Ei heller de tusen strålende soler som skjuler seg bak hennes murer.

Man kan i telle månene som glitrer over hennes tak, Ei heller de tusen strålende soler som skjuler seg bak hennes murer