Bokelskere.no

Lou tviholdt i meg mens vi gikk fra Røde Kors til Hall 4. Den klissete, lille hånda slapp meg ikke. Hadde ikke sluppet siden vi dro hjemmefra, kjentes det som. Hun protesterte aldri på noe, gjorde alt jeg sa, og slapp ikke.
Å være aleine med en unge er som å være halvannet menneske. Helt annerledes enn å være aleine med en kjæreste. En kjæreste er like stor som deg, i hvert fall nesten. Hun kan passe på å stille sulten selv. Få nok å drikke. Skifte undertøy. Hun kan holde deg, holde deg fast sånn at hun holder deg oppe. Hun kan ta halve vekta. Sammen med en unge er det alltid du som holder.

Det finnes mennesker som lever hele livet med lys i øynene, de beveger seg rolig, går trygt gjennom verden, evner å glede seg over en god middagsrett, en kveld i godt selskap, en skogstur med mennesker de bryr seg om, samler på slike opplevelser, bærer dem i seg og vender tilbake til dem når livet butter, holder fast i dem, bruker dem, varmer seg på dem. Jeg tror denne evnen må være medfødt, genetisk, som talent for tall eller ord.

Under (den engelske) kanalen går en tunnel, det er ubegripelig, hver eneste time passerer hundrevis av mennesker i tog under meg, med millioner av liter med vann over hodet. At de tør, de som hver dag setter seg på et tog og med vitende og vilje lar seg lede ned under havbunnen, et mer innesperret, nedgravd sted kan man vel ikke være.

"Men hvordan kan noen eie vann?"
- "Hva mener du?"
- "Hvordan kan man eie noe som renner sin vei?"

Den som ikke velger side er jævlig ensom.

Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?

Hva drømmer man når man er lita jente og ikke veit hvordan livet vil bli ?

Jeg kan kanskje slå av en prat med henne nå; underlig uttrykk, "slå av", som om praten egentlig er noe man skal ende så fort som mulig...

Hele livet er vann, hele livet var vann, overalt hvor jeg snudde meg, var det vann, det strømmet fra himmelen som regn, eller snø, det fylte de små innsjøene i fjellene, lå som is i breen, det strømmet nedover de bratte fjellsidene i tusenvis av små bekker, samlet seg til elva Breio, det lå flatt foran bygda i fjorden, fjorden som ble til hav når man fulgte den vestover. Hele min verden var vann. Bakken, fjellene, beitemarkene var bare bitte små øyer i det som egentlig var verden; og jeg kalte min verden Jorda, men tenkte at den egentlig burde hett Vannet.

Sånne som henne, sånne som Magnus, de tror alt er enkelt, at bare man kjøper stort nok plaster, vil såret gro, men det hjelper ikke så lenge det ikke er renset, så lenge det sitter fast skitt, småstein og støv i kjøttet.