Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det er kanskje bare det, sa han til Margret, forklarende, unnskyldende, at man begynner å bli eldre, og en dag går det plutselig opp for en at en ganske sikkert bare har dette ene livet, og hvordan skal en forsvare det? Når man er yngre, tenker man ikke på dette i det hele tatt, da har man mer enn nok med bare å leve, være til, strekke ut livet. Men så våkner man en dag midt på den livets vei vi har å vandre, slik Dante skriver, og kjenner det i egne knokler at mulighetene blir færre for hver dag som går - og at gjentakelsene tar stadig større plass i tilværelsen. Da begynner man å lengte etter noe annet, en annen horisont, ikke nødvendigvis en som er bedre, på en måte er den kanskje heller dårligere, men for deg er den ny. Noe føyes til i livet ditt, gjentakelsenes hjul går bitte lite grann sakte. Er det flukt? Jeg har spurt meg selv de samme spørsmålene. Det er rart søster, at man ikke umiddelbart kjenner forskjellen på flukt og motet til å endre livet sitt.
Hvor mange dager har vi her på denne planeten, i løpet av livstiden, som virkelig betyr noe, der noe faktisk skjer slik at livet ditt virker lysere, mer fylt om kvelden enn om morgenen - hvor mange dager?
La livskraften ligge igjen i ordene. Den seirer ikke over døden, men klarer kanskje å forhindre at døden seirer over livet
Du er aldri helt alene, med mindre du går spesielt inn for det, det finnes alltid hjelp, ett eller annet sted. Det er bare ikke så lett å tro på det alltid
Det blir morgen over verden. Det blir alltid morgen, et eller annet sted, lyset tar aldri slutt, men noen blir igjen i mørket, forsvinner dit, og det er ingenting som minner om dem når det lysner av dag. Bortsett fra savnet
Hvilken byrde døden er for livet
Noen av livets stunder vil alltid følge oss, de er lysende stener som vi tar frem når det begynner å mørkne rundt oss
(...) man er begynt å bli eldre, og og en dag går det plutselig opp for en at en ganske sikkert bare har dette ene livet, og hvordan skal en forsvare det? Når man er yngre tenker man ikke på dette i det hele tatt, da har man mer enn nok med bare å leve, være til, strekke ut livet. Men så våkner man en dag midt på den livets vei vi har å vandre, slik Dante skriver, og kjenner det i egne knokler at mulighetene bli færre for hver dag som går-og at gjentagelse tar stadig større plass i tilværelsen. Da begynner man å lengte etter noe annet, en annen horisont, ikke nødvendigvis en som er bedre, på en måte er den kanskje heller dårligere, men for deg er den ny. Noe føyes til i livet ditt, gjentagelsens hjul går bitte lite grann saktere. Er det flukt? Jeg har spurt mer selv de samme spørsmålene. Det er rart, søster, at man ikke umiddelbart kjenner forskjellen på flukt og motet til å endre livet sitt
Iblant må man glemme for å overleve
Vil du ha kaffe? spurte Jacob, og Ari svarte automatisk ja, selv om han ikke hadde lyst på kaffe, og sist av alt hos Jacob, som pleier å helle opp en så tynn blanding at man kan se til bunns i koppen- mennesket skal kunne se til bunns i sitt eget liv, men ikke i kaffekoppen sin