Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og så tok jeg hånden hans. Men det var ingen hånd. Det var en klo av jern.
"Sitter du der og henger med nesa i en bok nå igjen," sa hun. "Det er derfor du er så liten og blek og elendig - fordi du ikke er ute som andre unger."
Men jeg var da ute - jeg var da ute støtt, nesten. Men tante Edla og onkel Sixten ville helst at jeg aldri skulle komme inn. Så de er vel glade nå da, skulle jeg tro, nå som jeg aldri kommer inn mer.
Benka hadde jo både far og mor og all ting, og da trenger en jo ikke å ha hest også.
Det er sikkert temmelig sjelden ånder på pilsflaskene fra Stockholms Bryggerier.
Min far kongen stanset da han fikk se meg. "Mio, min Mio, sitter du der og ler," sa han. "Ja, unnskyld meg," sa jeg, for jeg tenkte at min far kongen kanskje ikke likte at folk lo så høyt. Onkel Sixten og tante Edla hadde aldri likt det. "Bare le mer du," sa min far kongen. Så vendte han seg til rosenhagegartneren sin og sa noe merkverdig: "Jeg er så glad i fuglesangen," sa han. "Og jeg er så glad i musikken i sølvpoplene mine. Men jeg blir aller gladest når jeg hører gutten min le i rosenhagen."