Bokelskere.no

Jeg venter en stund, til jeg er sikker på at hun ikke våkner igjen, så pakker jeg dyna tettere rundt henne, larver henne, som Liv og jeg kalte det da vi var små. Mamma, nå kan du larve, sa vi, og mente hun skulle pakke dyna tett rundt oss på alle kanter, slik at vi lå som i en puppe.

[...] jeg tror ikke det handler om preferanser, det handler om at menn nærmest underbevisst betrakter bøker som er skrevet av damer, som litteratur for damer, mens bøker skrevet av menn, er litteratur, punktum. Og historier skrevet av menn med menn i hovedrollen nyter allmenn interesse, mens historier av kvinner om kvinner kun er interessant for andre kvinner, for de handler bare om kvinnetemaer som følelser og barn og kan ikke tenkes å ha overordnede tematikker - slik mannlige forfattere som skriver om pappaen sin, egentlig skriver om noe mer allmenn-gyldig, sa mamma [...].

Det er tross alt noe styr med disse mennene, sa hun noen dager etter at hun kom hjem.
Etter at man har nådd en viss alder, har man lagt seg til mange vaner, ikke sant, fortsatte hun litt defensivt mens hun ommøblerte bokhylla si etter ny årstid. Og endringsevnen er vel tilsvarende begrenset, sa jeg og lo. Vel, det er så deilig å slippe å endre seg, da, svarte hun. Det er faktisk noe veldig fint i at jeg endelig kan være bare meg, ikke bare kone eller mor hele tiden, uten at du trenger å misforstå, sa hun. Jeg misforstod ikke, skjønte hva hun mente. Ingen familier klarer vel å se hverandre helt tydelig, annet enn gjennom det sløret relasjoner skaper, sa jeg.Og det er ikke noe galt i det, sa mamma, slik må det selvsagt være, men det er ikke dermed sagt at det ikke kan føles befriende å tråkke litt ut, kjenne på hva som faktisk er en selv, helt for seg selv, fortsatte hun. (Uthevet av meg.)

"Jeg går ut av leiligheten hennes på Majorstua, blir stående bak et tre og se på inngangsdøra i sikkert en time. Paranoid og bristeferdig. Kanskje middag i morgen? sa hun og kysset meg uutholdelig lett på leppene før jeg dro. Kanskje det, sa jeg og smilte, knyttet lissene på skoene mine så hardt at de røyk. Jeg slår en knyttneve i stammen på treet fire ganger, men det er bare jeg som brister, og ja visst gjør det vondt.

Jeg ringer Liv".

[...] at en kommentar om en skjorte egentlig er en kommentar om hele min personlighet og alle mine valg.

Ingen svarer, og ingen andre ser ut til å bekymre seg, så jeg bestemmer meg for ikke å tenke mer over det. Prøve å følge Olafs råd om ikke hele tiden å følge med på alle andre, kjenne på andres stemninger, prøve å hold oversikten over hvem som føler hva når, det er ingenting som blir bedre av det, og han har selvsagt rett.