Bokelskere.no

Og ved siden av kaminen sto det en dyp, lav lenestol av falmet sinoberrød plysj, noe skrot han hadde funnet en morgen på fortauet utenfor huset. Den hadde ligget nesegrus i en ynkelig uverdig stilling, som om den hadde prøvd, men ikke klart å vakle seg hjem etter en natt på fylla.

Jeg kjente henne da hun var en småjente og lekte med dukker. Hun pleide å snakke så strengt til dem at at jeg trodde de skulle begynne å grine.

De blomstrende lindene og platanene var i Andras' øyne nesten obskøne, upassende, som jenter i gjennomsiktige sommerkjoler i en begravelse.

"Så du vil altså bli den første av oss tre som gifter seg."
"Såfremt ikke verden går under før neste sommer."
(samtale mellom de jødiske brødrene Tibor og Andras desember 1938)

Klara møtte han på Keleti-stasjonen. Han hadde nesten segnet om ved synet av henne på perrongen med et barn stående ved siden av seg - stående! Hans sønn, Tamas, i knelang frakk og solide småguttsko. Tamas, som nå var nesten halvannet år, Tamas som hadde vært en baby i Klaras armer sist Andras så ham. Klaras panne hadde fått en smal bekymringsrynke, men ellers var hun den gode gamle. Det mørke håret var satt opp i en løs knute i nakken, de høyt elskede kragebena syntes i halsutringningen på den grå kjolen. Hun gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin forferdelse over Andra's fysiske forfatning. Hun løftet en hånd til munnen og øynene sto fulle av tårer. Han visste hvordan han så ut, visste at han så ut som om han var blitt tresket nesten løs fra kroppen. Hodet var blitt barbert for avlusning, klærne, eller det som var igjen av dem, hang og slang på skrotten. Hendene var krøkte og forkrampede, over kinnet gikk det tre hvite arr der glasset fra et utskutt fjøsvindu hadde skåret ham opp. Da Klara tok ham i armene sine, følte han hvor forsiktig hun var med ham, som om hun kunne skade ham ved å gi ham en klem.