Bokelskere.no

Når vi er slitne, belastet eller stresset, kan toleransevinduet være smalt, og det skal lite til for å falle ut av det. Tegn på at dette skjer kan være en voksende følelse av fare, indre uro, trangen til å løpe vekk eller et økende sinne for å kjempe seg ut av en situasjon. Når dette skjer er vi over toleransevinduet, og nervesystemet er i høygir. På fagspråket blir denne tilstanden kalt overaktivering. Overaktivering er nyttig når vi er i fare, fordi det setter oss i stand til å forsvare oss, men tilstanden er belastende for kroppen over tid. Mange av oss opplever overaktivering selv når vi med hodet vet at situasjonen ikke er farlig.

Medfølelse aktiverer andre områder i hjernen enn empati alene. Empati aktiverer nettverk knyttet til smerte og ubehag, såkalt empirisk stress, mens medfølelse stimulerer nettverk knyttet til varme følelser som vennlighet, omsorg og kontakt.

Toleransevinduet. [...] Når vi er innenfor vinduet, virker både nyere og eldre deler av hjernen sammen. Det gjør at vi kan tenke, reflektere og føle samtidig. Over vinduet er vår aktivering så høy (bånn gass) at tilknytningsrop, flukt eller kampreaksjoner kobles på. "Tenkehjernen" er da mer eller mindre frakoblet. I frys er det både over- og underaktivering samtidig, altså er vi både over og under vinduet. Under vinduet er den passive underkastelsesreaksjonen koblet på. Aktiveringen blir veldig lav, "bremsen i bånn", og også her kobles tenkehjernen mer eller mindre ut. Over og under vinduet dominerer forsvarsmekanismene vår oppmerksomhet. Vår evne til refleksjon forsvinner.

Når tankene våre kretser ustanselig om samme tema, kalles det ruminering, kverning eller tankekjør. Vi "fanges" da i våre egne tanker, fordi de blokkerer annen aktivitet i hjernen. Får tankekjøret fortsette over tid, mister vi tilgangen på lek, utforsking, hvile, sosial kontakt, evnen til refleksjon og evnen til å oppdage øyeblikket som det er. Tankene blir sittende fast i dype spor, i tankebaner som skaper sin egen virkelighet. Den virkeligheten dreier som regel rundt noe som har skjedd og bekymring for at det skal skje igjen.

Det er viljestyrt oppmerksomhet, og langsom, krevende tenking, som gjør at vi kan holde flere alternativer og perspektiver oppe samtidig og ta valg ut fra dem. Men refleksjon og problemløsing tar mye energi - og tid. Det er energikrevende å se oss selv i perspektiv, holde impulser tilbake og utøve selvkontroll.

I denne prosessen er det oppmerksomme nærværet en vei mot økt innsikt i oss selv og livet. Det oppstår innsikt i hvordan lidelse skapes og vi er i stand til å la være å gi næring til dette.

Denne prosessen fremmes gjennom en integrering av intensjon, klok bruk av vår oppmerksomhet og holdninger som kan fremme denne transformasjonen (på engelsk intention, attention and attitude).