Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Problemet var tida det tok. Og at jeg bare var et lite sandkorn i Guds rike. Om jeg hadde lyst til å dra på søndagsmøte eller ikke, var irrelevant. Herrens ønsker var viktigere enn mine. Der var jeg blant likesinnede. Men utenfor ... Utenfor hadde jeg lite å stille opp med. Ingen naturlig plass. Ingen egen verdi.
En ytre fare er gjerne avgrenset og forståelig. En trussel fra en allmektig Gud gjør det umulig å søke ly noe sted.
Mange ble fortalt hva de skulle tenke, si, tro, spise, drikke og hvordan de skulle kle seg, og lærte mentale øvelser de kunne bruke hvis forbudte tanker dukket opp. Flere opplevde å måtte gi avkall på den de var for å passe inn.
Det føltes som om jeg ikke ble akseptert av noen. På skolen ville de andre at jeg skulle være som dem. Hjemme ville mamma og pappa at jeg skulle være gudfryktig. Det var ingen som vil ha meg for meg. Vår annerledeshet var kvelende.
Å forlate en religiøs gruppe man har viet store deler av livet til, kan være smertefullt. «Verre enn en skilsmisse» er den svenske psykologen Håkan Järvås karakteristikk av å bryte med religiøse miljøer som bryter grunnleggende menneskerettigheter. For de som skal forlate miljøet, forlater ikke bare sin nærmeste, de forlater ofte alt. Familie, venner, identitet, verdensbilde og virkelighetsoppfatning. Kanskje har de også fått høre at de havner i helvete om de går ut av menigheten. At verden utenfor er en del av ondskapen. Nå skal de selv bli en del av ondskapen.
Det var som om jeg gikk rundt i transe. Den første utdrivelsen hadde kjentes som en lettelse. Nå føltes det som om noen prøvde å stjele identiteten min. Voldta psyken min. Åpne meg og fjerne personlige elementer, uten at jeg kunne gjøre noe fra eller til.
Being half dead wasn't what I planned to be
Now I'm ready to be free
Mange år med intensiv tanke- og følelseskontroll hadde gjort meg så lite fri som det var mulig å bli. Uansett hva jeg gjorde eller hvor jeg gikk, var jeg sperret inne i mitt eget sinnsfengsel, og etter alle demonutdrivelsene kjentes det som om noen hadde flerret opp sjelen min. Sugd livet ut av meg. Delt meg opp i biter. Jeg lå strødd utover, apatisk og ødelagt. Ville jeg klare å plukke opp restene?
En strøm av glede fòr gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri.
Idet døra til healingsenteret slo igjen bak meg, stoppet jeg på fortauet, myste mot vintersola og smilte. Jeg var 19 år og holdt en gitarkasse i hånda da jeg gikk. Med skrittene til en som visste at han aldri skulle tilbake.
At jeg frivillig forlot ett regime for å underlegge meg et nytt, tenkte jeg aldri på. Militæret var uansett et pingleopplegg sammenlignet med Oslokirken. Når jeg var hjemme på perm, bodde jeg hos mamma. Å være alene med henne og søstrene mine var befriende. Det var lenge siden vi hadde ledd så mye.