Bokelskere.no

Vi er alle preget av våre omgivelser, det er ingen som blir født grunnleggende ond. Vi har alle våre forhistorier, men det lukker man øynene for, ellers måtte man nødvendigvis rettet blikket mot seg selv. Det fins tusenvis av ofre for overgrep vi ser på som hverdagslige, tusenvis av mishandlede mennesker, de fleste er kvinner og barn, men ikke alle - og alt dette utspiller seg i hverdagslige fengsler som private leiligheter og barnerom.

Selvfølgelig er det mulig å dele inn livet mitt i forskjellige avsnitt. Før, under fangenskapet, og etter. Men det er umulig å skille delene fra hverandre. Fordi alle ting påvirker hverandre, og for meg er det ene utenkelig uten det andre.

I enkelte faser nådde jeg grensen for min tåleevne, det hendte mer enn èn gang at jeg skvatt opp når jeg hadde dormet på sofaen og så meg panisk omkring fordi jeg trodde jeg var tilbake i kjelleren.

Overgriperen selv, som kunne ha kastet lys over sine motiver og sin atferd, hadde unndratt seg forklaringen gjennom selvmord. Det er jeg som bærer hele byrden av hans ubegripelige forbrytelse på mine skuldre. På flere måter. Jeg lever med konsekvensene, og noen av dem er mer absurde enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Jeg er nødt til å forklare meg når jeg ikke har noen forklaring, jeg er nødt til å rettferdiggjøre meg når det ikke er noe å rettferdiggjøre, jeg må spille en rolle jeg ikke har lyst til å spille.

Frihetsberøvelse og å holde noen innesperret er jo i seg selv en form for mishandling. Overgriperen stjal av min levetid, og han tok fra meg muligheten til å leve et normalt liv.

Selv om hun ellers i livet pleide å handle etter mottoet: Hjelp deg selv, ellers er det ingen som hjelper deg, forklarte hun meg at det eksisterer en slags kjedeeffekt. Noen som aldri har opplevd kjærlighet og trygghet, men mye vold, kommer sannsynligvis til å sende det videre til neste generasjon.

Jeg vil ha eierskap til min historie, som var begynt å leve sitt eget liv og stadig ble utlagt og vurdert på nye måter. For meg var boka et slags beskyttende skjold: Hvis jeg stadig ble spurt om de samme tingene, kunne jeg bare vise til at alle svarene var å finne mellom bokpermene, mer var det ikke å si om det.

Twenty-five years and my life is still
Trying to get up that great big hill of hope
For a destination
I realized quickly when I knew I should
That the world was made up of this brotherhood of man
For whatever that means
(...)
And I try, oh my god do I try
I try all the time
In this institution
(...)
And so I wake in the morning
And I step outside
And I take a deep breath and I get real high
And I scream from the top of my lungs
What's going on?

Fortiden, eller det vi opplever i livet, kommer alltid til å være en del av oss. Noen ganger står den veldig i forgrunnen, andre ganger mindre, men som regel har den ingen direkte innvirkning på livet vårt her og nå.

Det handler om å rive ned overgriperen fra hans opphøyde posisjon som umenneskelig monster. Gi ham noe av menneskeligheten tilbake. Det var det jeg prøvde på i mange år. Ved å se på ham som et menneske, med en svært mørk, men også en litt lysere side, klarte jeg selv å forbli et menneske. Jeg kunne og måtte tilgi ham for det han gjorde mot meg, ellers ville jeg blitt spist opp av hat og sinne.