Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg aner ikke hvordan det er gått med disse gutta som hadde sånn glede av å banke opp sine klassekamerater. Aner ikke om de la knyttnevene på hylla i rett tid eller ikke. Samme kan det være. De er uansett ute av mitt liv. Eller nei. Det er de ikke. Skrekken de sådde sitter i meg. Hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Det skjer jo hele tida. Volden finnes. Her og nå. Fortsetter sin rekruttering, sin gnagende indre og sin knusende ytre ødeleggelse.
Jeg har dager hvor jeg føler meg mer død enn levende. Det har vi alle. Og sånn holder vi det gående
Jeg er ikke herre over korttidsminner eller langtjdsminner, ingen minner når alt kommer til alt, jeg bestemmer ikke selv hvor lenge et minne skal vare, heller ikke øyeblikkene rår jeg over, de som flimrer forbi, melder seg hulter til bulter, strekker på seg, forstørres eller krympes, alt etter situasjon eller humør eller lover sånn det velter mot meg eller sneier meg på i forbifarta
Carl I. Hagen ligner på Donald Trump, jeg ser det tydelig nå, utseendemessig, men også politisk. To fettere, to misantroper, to idioter som står for alt det verden ikke trenger
Jeg husker alt som skjedde denne Lofotsommeren, hva C og jeg gjorde, hvor hodestups og komplett idiotisk forelska jeg vsr men jeg er ikke sikker på om jeg i morges husket på å pusse tenne til Simon, guten min som fyller sju år i neste uke, eller hva jeg brukte som pålegg på brødskivene da jeg jeg smurte matpakka hans
Jeg trenger ikke forandre meg, dagene, tida, gjør det for meg
Jeg var så blakk som bare en tjuefire år gammel litteraturstudent med en forfatter i magen kan være
Fortida dundrer videre i meg, ødelegger til tider nåtida, og dermed det som ligger foran meg. Alle som har betydd noe for meg flimrer gjennom meg, i mdg. Menneskene og stedene. Landskapene. Opplevelsene. Mellomromene. En evig strøm. Jeg bruker mer tid på å se og forstå alt dette i etterkant enn jeg gjorde da jeg sto i det
I enkelte glimt ser jeg mamma bevege seg i farveløse klær, hun ser på meg med tobakksbrune øyne (i virkeligheten hadde hun sjøblå øyne); bebreider meg for et eller annet jeg ikke greier å identifisere; så snur hun seg brått, gjør et kast med håret, et øyeblikk ser det ut som om hun har ekornhale; deretter, i neste glimt av den filmremsen som spiller på innsiden av øynene mine, beveger hun seg lett, raskt, silkeaktig, som om lufta rundt umerkelig flytter på seg; solflekkene står og skjelver i trestammene, barken er her og der flasset av, bladene bivrer, lukten av kvae.
Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kan vende siktet innover, inn i mine egne rom, min egen tid, inn i søle og mørke. Hvordan kan jeg skrive såkalt personlig prosa når verden står i brann? Fordi, har jeg merket, jeg ikke kan annet. Fordi, har jeg merket, jeg står i brann. Himmelen, denne festningen, disse januarettermiddagene. Jeg kan stå på balkongen (...), stå og myse mot fargene og lyset idet sola freser fra seg for i dag. Jeg kan høre musikken i meg når den endelig er ferdig. Stillheten finnes, men ikke på en balkong i Hovinveien i Oslo.