Bokelskere.no

Nei, vi skjøt ikke.
Vi drepte ingen.
Selv da soldatene kom opp trappa og steg ut av mørket mot oss, var det ikke en eneste i gruppen vår som avfyrte et skudd. Vi var ikke i stand til å trykke inn avtrekkeren når vi visste at mennesker ville dø. Vi var barn som hadde blitt tildelt våpen vi ikke kunne avfyre.

Senere fikk jeg vite at hæren kom utstyrt med 800 000 kuler den dagen. På den tiden var innbyggertallet i Gwangju rundt 400 000. De hadde med andre ord ammunisjon nok til å gjennombore hver kropp i byen to ganger.

Dere ble fortalt at trær trekker pusten kun én gang i døgnet. De drikker dypt av lufta når sola står opp, og puster langsomt ut karbondioksid når den går ned. Slik står trærne rundt deg nå, og holder tålmodig pusten mens regnet driver mot dem

Marerittene er ingenting sammenlignet med minnene som trekker deg ut av søvnen og venter stille ved sengekanten.

Jeg glemmer det aldri, at menneskene jeg møter hver dag, alle er en del av denne menneskeheten.

Barnegråt kunne høres fra en av sengene. Mamma, kan du lukke vinduet? Det er allerede igjen. Lukk det mer. Kan du ikke lukke det mer?

Spørsmålet vi sitter igjen med er dette: Hva vil det si å være menneskelig? Hva skal til for å unngå at menneskelighet blir til noe annet?