Bokelskere.no

Jeg hadde kjempet med alle de våpen jeg hadde, men opplevde at flere av mine klienter var blitt henrettet, klienter jeg hadde stått nær og vært sjelesørger for i tiden før henrettelsen. Det var en svært krevende oppgave som jeg heller ikke var utdannet for. Jeg hadde heller ikke noe annet å tilby enn ord og medmenneskelighet. Når man møter unge mennesker som burde hatt hele sin fremtid foran seg, men som blir nektet det av et regime som ikke er i stand til å skjelne mellom rett og galt og heller bruker frykt og religiøs overtro som våpen, virker alt nytteløst. Det finnes ikke rettferdighet, og det finnes ikke håp, bare et knugende regime som nekter sine innbyggere selv de mest selvfølgelige menneskerettigheter.

Jeg forsto at det var et endelig farvel til mitt land, min jobb og min familie. Det var ikke bare en flukt fra undertrykkelse, det var også en flukt fra alt jeg var og alt jeg sto for - og en reise inn i en fremtid jeg ikke visste noe om.

I de fleste land er fengselet en mellomstasjon, og friheten er noe der fremme det går an å se fram til. I Iran er fengselet for manges vedkommende enden på reisen, og i fengsler som Evin er det mange som bare går og venter på sin egen død, samtidig som de har et lite håp om at skjebnen skal være god mot dem, og at det likevel finnes en eller annen slags rettferdighet i form av benådning eller i det minste straffereduksjon.

Mitt liv har alltid vært som en elv. Den fører meg fram mot et mål et sted, jeg vet bare ikke helt hvor og når.

Min lykke handlet ikke om å tjene penger. Det var ikke Teherans velstående forretningsstand som trengte min hjelp. Det som ville gi livet mening var å hjelpe de svakeste, de elendige. Jeg var en av dem, en gategutt, og de trengte meg.

Et fritt menneske har tusen ønsker, men et ufritt menneske har bare ett.

For alle er det en ekstrem påkjenning å sitte i ventecelle før en henrettelse. Er du ung, er det enda verre. Er du i tillegg offer for et justismord, er belastningen ikke til å fatte.

Sharialoven, slik den tolkes i Iran, setter den nedre aldersgrense for å bli straffedømt til 15 år for gutter og ni år for jenter.

For slik er det med jernbaneskinner, de binder land og mennesker sammen, uavhengig av hvordan menneskene har det, hva de tror på, og hvilket livssyn de bekjenner seg til.