Bokelskere.no

Samtidig som homofili er akseptert av befolkningen, er myndighetenes holdning den stikk motsatte. For dem er homofili et angrep på selve grunnmuren i den islamske samfunnsstrukturen. Hvorfor? Rett og slett fordi sharialoven ble skapt da folk ikke visste bedre.

Det finnes bare ti land i verden der det er dødsstraff for å være homofil, eller rettere sagt utføre homofil sex. Iran er ett av dem. Samtidig uttalte daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, i 2007 at det ikke eksisterte homofili i Iran. «I motsetning til i deres land, har vi ikke homofile i Iran,» sa han på en reise til New York, og uttalelsen beskriver godt den fornektelse og selvmotsigelse som regjerer i hodet på iranske ledere. På den ene siden er det altså dødsstraff for «levat», praktisering av homofil sex, mens de som praktiserer homofil sex, ikke eksisterer.
Å være homofil i Iran er derfor en surrealistisk tilværelse i et samfunn der dobbeltmoral er satt i system.

Når iranske myndigheter for eksempel hevdet at de ikke henrettet barn, var det en bevisst usannhet. Myndighetene tok nemlig utgangspunkt i offerets alder når henrettelsen, ikke forbrytelsen, fant sted. Jeg argumenterte for hvorfor lovovertreders alder defineres ut fra gjerningstidspunktet, ikke tidspunktet for når straffen utmåles eller fullbyrdes. Da kan jo en fireåring som mister en baby i gulvet henrettes når fireåringen blir 18, bare han sitter lenge nok i varetekt.

I et fengsel er det et tydelig hierarki blant fangene, et klatresamfunn som alle er en del av. Hvor du befinner deg i denne maktpyramiden, avhenger både av hva du soner for, hvordan du oppfører deg, og hvem du omgir deg med. Er du dømt for en forbrytelse som andre medfanger misliker eller endog hater, vil du aldri komme høyt i dette maktspillet.

For forsoning er ikke noe man bare tilbyr andre, det er like mye noe man tilbyr seg selv.

Det bare bekreftet inntrykket om at dette verken handlet om jus eller rettferdighet, men var et hevngjerrig angrep på kvinnelig seksualitet, med sharialoven som verktøy. Her gjaldt det å vise for allmennheten at enhver kvinne som ikke lyder sin mann, og som i tillegg søker trøst hos andre menn, skal dø, uavhengig av om det finnes lovhjemmel eller ikke.

Sakineh Mohammedi Ashtiani ble benådet og satt fri 18.mars 2014.

I saken mot Sakineh var det undertrykkelse av kvinner som var selve poenget og det egentlige mål.

Jeg visste imidlertid at for å få steinet et menneske, må det gjøres noen forberedelser. Blant annet må det rekrutteres mennesker som faktisk er villige til å holde steinene i hånden og kaste dem mot et hjelpeløst menneske, som først skriker av angst og smerte, og som deretter besvimer og til slutt dør. Det skal noe til for å verve den typen mennesker som i Guds navn dreper en forsvarsløs tobarnsmor som de ikke kjenner og derfor ikke har noen grunn til å hate eller mislike. Selv om steiningssakene avsluttes med prestens forsikring om at handlingen skjer i Guds nåde og at bødlene er Guds hjelpende hender, er det en lang vei fra ord til gjerning. Det finnes historier om dem som har brutt sammen idet de skulle kaste steinene, fordi de i siste sekund har innsett at Gud var i ferd med å gjøre dem til de usleste torturister og drapsmenn. Bødlene må derfor plukkes ut etter en slags logikk der de enten er for dumme til å forstå hva de er med på, eller så hjernevasket at de faktisk tror de utfører Guds vilje - eller har en så sterkt utviklet psykopati at de ikke tar inn over seg offerets lidelser.

Lenge hadde myndighetene vært ute etter meg, og sensuren hadde stengt bloggen min flere ganger. Jeg fant imidlertid metoder som gjorde at jeg kunne åpne nye blogger på utenlandske servere og på den måten omgå den innenlandske sensuren, selv om jeg visste at det var farlig, svært farlig. Selv om budskapet mitt var tydelig, valgte jeg alltid å holde meg til et saklig, fagjuridisk språk og med henvisninger til Gud og islam. Da var det vanskeligere å ta meg, som i dette tilfellet, der jeg viste til islamsk nåde.