Bokelskere.no

"Det var en av de største forandringene Bob hadde brakt med seg. Takket være ham hadde jeg oppdaget det gode i den menneskelige natur. Jeg hadde begynt å få tillit - og håp - til mennesker igjen."

Jeg tilbrakte mange timer nesten hver dag med å spille gitar og improvisere. Det var utrolig viktig for meg å holde på med dette. Gudene vet hvor jeg hadde vært uten musikken. Og det å spille på gata hadde virkelig forandret livet mitt de siste årene. Uten det - og pengene det brakte inn - tør jeg ikke forestille meg hva jeg kunne ha endt opp med å gjøre for penger. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker å tenke på.

Jeg trengte ikke hjelp til å rote til livet mitt. Det klarte jeg utmerket godt på egen hånd.

De avhengige kreftene er definitivt sterkere enn de som får deg til å slutte.

Han var en gatekatt. Du kan ta katten bort fra gata, men du kan ikke ta gata ut av katten.

Det slo meg en dag at Bob var i ferd med å bli en moteløve. Han hadde stadig på seg en eller anne ny kreasjon en snill sjel hadde laget til ham. Det ga ny mening til uttrykket "catwalk".

"Vær så god, Bob", sa jeg. Han satte seg øyeblikkelig ned på den myke kofferten som om det var der han hørte til. Han la seg slik at han kunne se verden passere forbi, noe den virkelig gjorde, i og med at dette var Covent Garden.

Han satte seg raskt til rette slik han likte, litt på skrå over det venstre skulderbladet mitt, med forlabbene plassert på toppen av armen min og speidet framover som om han satt i utkikkstønnen på en sjørøverskute. Jeg klarte ikke la være å smile innvendig. Jeg må ha minnet om Long John Silver, bortsett fra at jeg hadde en katt istedet for en papegøye som reisefelle.

Han var en katt, han hadde flere sanser i værhårene sine enn jeg hadde i hele kroppen.

Jeg visste at jeg denne gangen måtte gripe sjansen jeg hadde fått om jeg i det hele tatt skulle ha noe håp. Dersom jeg hadde vært en katt, ville dette ha vært mitt niende liv.