Bokelskere.no

Hvert år den samme begynnelsen, den samme slutten: En fargesprakende himmel, refleksjoner av gult og grønt og rødt i hvite fjellsider. Tanken på at sånn skal det være for alltid, her skal jeg stå sammen med ungene mine og peke ut i vinternatta, fortelle at sånn var det også da jeg var liten, at uansett hva de ville oppleve i livet, så tviler jeg på at noe er vakrere enn dette, Hemsedal på nyttårsaften.

Hva tenker du når du husker, når du plutselig skjønner. At han du har ledd med, åpnet deg opp for, han du har delt de fineste stundene med, som du har stolt på, og satt så pris på, og som du har trodd bare ville deg godt, når du skjønner at dette mennesket ikke lenger er det mennesket, men et monster som har prøvd å ta livet ditt , som har tatt livet av en felles venn.
Hva tenker du når du innser at dette faktisk har skjedd? Når det som var godt ble ondt? Når alt du trodde var sant, ble falskt?

Da tenker du at alt du har er deg selv.
At du ikke lenger kan stole på noen.

Før var søvnen alltid tom. En livbøye i enden av dagen jeg kunne strekke meg mot, som reddet meg fra motgang og furtenhet, kjærlighetssorg og sinne, som ga meg hvile og nye krefter. Men i koma var søvnen et skrekkammer som spant og vokste i tid og rom. Sansene mine var like sylskarpe som i våken tilstand: Jeg visste hva som skjedde - husket de ulike scenarioene jeg ble kastet inn i.