Bokelskere.no

Å elske en annen er å strekke seg. Å leve sammen med en annen er å bli litt borte selv. Man finner seg i mer og mer i løpet av et langt samliv. Egenskaper man en gang elsket, blir usynlige og borte, eller de blir plagsomme. Personlighetstrekk og kroppsdeler blottlegges. Bluferdigheten tøyes. Ukvemsord detter ut av en. Folk har vaner de tviholder på, og særegenhetene blir ikke færre med årene.

Det er lenge siden hun sluttet å tro at han skulle forandre seg. Hvorfor skulle han det? Hun har ikke forandret seg. Mennesker gjør stort sett ikke det. Hun er den samme, med det viktige unntaket at hun ikke lenger tror på forandring.

Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om.

Der, endelig, hører hun Karl tasse vekk. Idiot, sier han halvhøyt der ute. Idiot, sier hun også, og hun har en mistanke om at ingen av dem riktig vet om de refererer til seg selv eller til den andre.