Bokelskere.no

For livet kom fra mørket og våkner i mørket.
Og livet brenner der, i det mørket, skrumper og vokser på samme tid, mens en slange av ild freser seg vei mot en innerste sirkel, en siste utpost, det er bare utenfor kroppen man snakker om ild, men hun kjenner den der, i seg.

I hovedsak forsømmer en livet slik livet disponerer en for å gjøre, og sliter tiden ned slik den i sin tur sliter en selv ned, helt til en til slutt ikke får med seg noe av det som skjer - det som ankommer eller passerer - og rett og slett utgår fra hele strømmen. Og at dette koster lidelse, det er det mulig å forstå, at lidelse må til. For at livet skal være noe som helst.

Men idet toget tungt og langsomt setter seg i bevegelse igjen, ser hun det så tydelig, at også et landskap er et sted som reiser. Ingen steder er ment å bli værende. Alt vil et annet sted. Alt har et annet sted i seg.

Ligner det et liv, så er det et liv.

For en ensom, tilbakevendende tanke vil nesten alltid, uansett hva den går ut på, om det så er snakk om en munter og kvikk liten sentens, være skadelig med mindre det nettopp tas litt rev i seilene, så å si, slik at den ikke får regjere som den vil, særlig dersom en skulle råke til å være en sånn en som sitter og romsterer for seg selv, åpent eksponert for gjenklanger av alt som har falt en inn og fart gjennom og hatt tilhold i en i årenes løp.

(...) de mente blant annet at en måtte stille til rett tid, og noe sånt som rett tid hadde han ikke alltid å by på lenger, fornemmelsen for detaljer og presisjon var ganske enkelt blitt noe mer ustabil hva tida angikk.

Nå virker det for så vidt litt irrelevant, nærmest som en tilleggsopplysning, dette at hun formelt sett er død, tatt i betraktning hvor grunnleggende rede livet altså er til å svekke, tømme og forlate de kar det har fylt, til å opprettholde en slags tom- eller tomsethet som alle døende sluses inn i. Kanskje er det rett og slett sånn at døden hennes har gitt seg, dovnet hen, gått over. I likhet med livet hadde den sin tid. Den er i alle fall ikke noe en legger spesielt merke til lenger.

For det er jo ikke til å komme fra at det har ballet på seg, at en altså har noe ballast med seg etter hvert, i det som kalles tankeveien, selv om enkelte tanker riktignok forsvinner med en gang, etter åpenbart ikke å ha følt seg hjemme. Andre kommer på sin side med ujevne mellomrom tilbake, på det rene med at her er det husly å få, og skal man håndtere dette på en forsvarlig måte, gjelder det at den indre logistikken fungerer, at det er god fly i tankene og at de – når de altså vender tilbake – straks blir fraktet videre, kombinert med andre tanker, satt i et omløp der de ikke får holde på alene.