Bokelskere.no

Jeg gikk bort til den ene mannen som er bibliotekar der. De andre to bibliotekarene er kvinner, men jeg hadde ærlig talt større tiltro tol at en mann ville ha bedre oversikt over hvilke bøker de hadde om tekniske emner. Siste gang jeg var der, for å låne boken Lille Lord Fauntleroy om igjen, hadde en av damene forsøkt å prakke på meg en svens ungdomsbok om en neger.

Men slik er det nå engang her i livet, at når man først vet noe, så vet man det, og man kan ikke slutte å vite det bare fordi man ikke har godt av sine kunnskaper. Det er som med en julekalenderluke man har kommet til å åpne for tidlig og sett bildet av engelen inni der; uansett hvor mye du forsøker å lukke luken igjen på tilforlatelig vis slik at ingen skal merke noe, så har du nå sett den. Dette er et av livets virkelig store mysterier. Det du vet, kan du ikke tvinge deg til å glemme. Du kan selvfølgelig late som om du har glemt det; det er oftre det beste.

Bestemor hadde det som bestefar gjerne kalt for en raptus. Hun hadde en del slike i løpet av et år. Ja, faktisk såpass mange at vi hadde lært oss flertallsformen rapti

Bestefar: Det viktigste for meg, vet du, skatten min, er å se deg glad og fornøyd.
I slike øyeblikk, når han hadde sagt akkurat det, kunne bestemor se på ham med et underlig blankt blikk, og med et fint, nesten barnslig smil som gjorde at man i noen sekunder forsto, helt ordløst, hvorfor hun hadde valgt å følge ham hele den lange veien fra hotellfagskolen i Linz i det siviliserte Østerrike, og helt opp hit til den norske fjellheimen, i et land bebodd av langrennsløpere og vassdragsingeniører.