Bokelskere.no

Han kjente en stikkende smerte i brystet og så sin egen overkropp sige sakte framover, slik at hodet ble liggende på bordplata med kinnet ned. Han kunne høre sitt eget hjerte. Og han lyttet i stillheten da det sluttet å slå. Tålmodig ventet han på neste hjerteslag. Det kom ikke, så han ga slipp og døde.

Nå var Egger langt over sytti og følte seg ikke en dag yngre. Livet og arbeidet i fjellet hadde satt sine spor. Alt på ham var skjevt og skakt. Det var som om ryggen strebet mot jorda i en krapp bue, og stadig oftere føltes det som om virvelsøylen vokste over hodet på ham. Han sto riktignok like støtt i fjellsiden, og heller ikke de sterke fallvindene om høsten kunne få ham til å vakle. Men han sto der som et tre som alt var morkent på innsiden.

Helt til slutt satte han opp et lavt gjerde rundt sitt nye hjem og laget en liten grind, bare for å kunne holde den oppe for eventuelt besøk en vakker dag.

Det var så lenge siden sist han hadde vært borte at han hadde glemt hvordan det var å komme hjem.

"I likhet med folk flest hadde også han båret på forestillinger og drømmer gjennom livet. Noe hadde han klart å oppnå selv, andre ting hadde han fått i gave. Mye hadde vist seg å være uoppnåelig, eller det hadde blitt revet ut av hendene på ham straks han hadde fått det. Men han var her fortsatt. Og når han gikk over den duggvåte enga foran hytta om morgenen, like etter snøsmeltingen, og la seg på en av de spredte hellene, med ryggen mot den kjølige steinen og ansiktet vendt mot de første varme solstrålene, da følte han at mye slett ikke hadde gått så verst."

Han tenkte langsomt, snakket langsomt og gikk langsomt, men hver tanke, hvert ord og hvert skritt satte spor - nøyaktig der slike spor etter hans mening hørte hjemme.

(...) Han tettet sprekkene i døra, malte treverket med furutjære og skrapte rust av hengslene. Så fjernet han to steiner i veggen og satte inn et vindu og et rør til den sotsvarte ovnen, som han hadde funnet på en skraphaug bak dalstasjonen til stolheisen opp til Bubenkogel. Han trivdes i sitt nye hjem. Det kunne nok bli litt ensomt her oppe, men han så ikke på ensomheten som noen ulempe. Han hadde ingen, men han hadde alt han trengte, og det var nok. Utsikten fra vinduet var vidstrakt, ovnen var varm, og når han først hadde fyrt en hel vinter igjennom, ville nok også den påtrengende lukten av ku og geit forsvinne for godt. Framfor alt satte han pris på roen. Støyen fylte nå hele dalen og skylte som frådende bølger over bakkene i helgene, men den nådde bare så vidt inn til ham. Enkelte sommernetter, når skyene klynget seg tungt til fjellsidene og lufta luktet av regn, lå han på madrassen og lyttet til dyrene som gravde i jorda rett over hodet hans, og om vinterkveldene hørte han den mørke duren fra brøytebilene som preparerte bakkene til dagen etter. Han hadde begynt å tenke oftere på Marie igjen. På det som hadde vært, og det som kunne blitt. Men det var bare korte, flyktige tanker, som dro forbi like raskt som de forrevne stormskyene utenfor vinduet hans.

I noen tid hadde det vært elektrisitet i dalen, og iblant kunne man se en og annen gubbe sitte i stua si og stirre forundret inn i det grelle skjæret fra glødelampen. Også i leiren var lysene tent, og fra de smale metallpipene steg røyken nesten loddrett opp i den overskyede kveldshimmelen. På avstand så det ut som om skyene var festet til takene med tynne tråder og svevde over dalen som digre, uformelige ballonger.

Han hadde levd så lenge, han hadde sett hvordan verden forandret seg og likesom snurret raskere for hvert år som gikk, og han følte seg som en levning fra en for lengst svunnen tid, et tornete ugress som strakte seg mot sola så lenge det ennå gikk.