Bokelskere.no

Og så spilte Seb. Jeg vet ikke hva, jeg vet bare at det var så sabla vakkert. Det var en stille, langsom melodi, jeg tror den var ganske trist, men det gjorde ingenting, for i det samme veltet solen inn gjennom vinduet, et orkester av lys og støv. Jeg fikk nesten lyst til å grine igjen. Vi satt ved kjøkkenbordet i Dopsgate, det var en søndag på gang, bare en parentes i historien, en bindestrek i regnskapet, mens Seb spilte fiolin og rommet var fylt av sol.

Ingen blir våtere i regnet enn jeg.