Bokelskere.no

Førti prosent av et oljeselskap på størrelse med det franske Total ble solgt for 88 millioner dollar (Totals omsetning i 2005 var på 178 milliarder dollar). Norilsk Nikkel, som sto for en femtedel av verdens nikkelproduksjon, ble solgt for 170 millioner dollar - selv om overskuddet alene nærmet seg 1,5 milliarder dollar årlig. Det svære oljeselskapet Yukos, som har tilgang på større oljereserver enn Kuwait, ble solgt for 309 millioner dollar. 51 prosent av oljegiganten Sidanko gikk for 130 millioner dollar, og bare to år senere ble disse aksjene antatt å ha en verdi på 2,8 milliarder dollar på det internasjonale markedet. En diger våpenfabrikk ble solgt for 3 millioner dollar, tilsvarende prisen på et feriested i Aspen.

«På jakt etter en investering som kan kaste av seg 2000 prosent i løpet av tre år?» spurte Wall Street Journal. «Bare ett aksjemarked gir muligheter for dette ... det russiske.»

En klikk nyrike, kjent som «oligarkene» på grunn av deres fyrstelige rikdom og makt, slo seg sammen med Jetsins Chicago boys og strippet landet for nesten alt av verdi. De flyttet de enorme profittere utenlands i et tempo som tilsvarte 2 milliarder dollar per måned. Før sjokkterapien hadde Russland ingen millionærer; innen 2003 fantes det 17 milliardærer, infllge Forbes-listen.

Den kanskje mest sjokkerende statistikken er denne: Siden 1990, det året Mandela ble løslatt fra fengselet, har den gjennomsnittlige levealderen i Sør-Afrika sunket med tretten år.

I løpet av de viktige årene da avtalene ble undertegnet, var sørafrikanerne i konstant kriseberedskap og svingte mellom intens glede over å se Mandela bli løslatt og voldsomt raseri over å oppdage at Chris Hani, den unge aktivisten mange håpte skulle etterfølge Mandela som leder, hadde blitt skutt og drept av en rasistisk snikskytter. Bortsett fra en håndfull økonomer var det ingen som var interessert i å snakke om sentralbankens uavhengighet, et tema som kan fungere som et kraftig sovemiddel selv under normale omstendigheter. Gumede understreker at de fleste rett og slett antok uansett hvilke kompromisser man ble tvunget til å inngå for å komme til makten, kunne man oppheve dem så snart ANC hadde kommet seg i solide maktposisjoner. «Vi skulle bli regjeringen - vi skulle fikse det senere», sa han.
Det unge ANC-aktivister ikke skjønte på det tidspunktet, var at det var selve demokratiets natur som var i ferd med å bli endret i disse forhandlingene, endret såpass at det aldri ville komme noe senere.

En gammel antiapartheidaktivist, Rassool Snyman, beskrev snaren for meg i skarpe ordelag. "De satte oss aldri fri. De flyttet bare kjettingen fra halsen til ankelen". Yasmin Sooka, en fremtredende sørafrikansk menneskerettighetsforkjemper, sa at overgangen "besto i at forretningslivet sa: Vi beholder alt, og så regjerer dere [ANC]i navnet ... Dere kan ha den politiske makten, det kan gjerne se ut som dere trekker i trådene, men den virkelige styringen vil foregå et annet sted".

Friedmans definisjon av frihet, der den politiske friheten er vilkårlig og til dels unødvendig sammenlignet med den friheten som ligger i ubegrenset forretningsvirksomhet, stemte godt overens med de vyene som var i ferd med å utvikle seg i det kinesiske politbyrået.

Ut fra sin filosofi trodde ikke Milton Friedman på IMF eller Verdensbanken: De var klassiske eksempler på «Big Government» som blander seg inn i det frie markedets finstemte signaler. Så det var ironisk at Chicago Boys i praksis ble levert på samlebånd til de to institusjonenes ruvende hovedkvarter på 19th Street i Washington, D.C., der de inntok mange av toppstillingene.

Folk var i fengsel for at prisene kunne være frie.
- Ediardo Galeano, 1990

Tanken om at undertrykkelse og økonomi faktisk utgjorde ett enhetlig prosjekt, gjenspeiles bare i en eneste av de store menneskerettighetsrapportene fra denne perioden: Brasil. Bungalow Mais (Aldri mer). Typisk nok er det den eneste rapporten fra en sannhetskommisjon som er utgitt uavhengig av både statlige organer og utenlandske fond. Denver basert på de militæres rettsprotokoller, som i årenes løp ble fotokopiere i all hemmelighet av svært modige advokater og kirkeaktivister mens landet fortsatt var et diktatur. Etter å ha gjennomgått de mest grusomme forbrytelse i detalj stiller forfatterne det sentrale spørsmålet som andre så omhyggelig har unngått: Hvorfor? De svarer saklig: «Fordi den økonomiske politikken var ekstremt upopulær blant de mest tallrike delene av befolkningen, måtte den gjennomføres med makt.»