Bokelskere.no

Denne kasseringen av 25-60 prosent av befolkningen er blitt kjennemerke for Chicagoskolens korstog siden «elendighetsbyene» begynte å dukke opp over hele det sørlige Latin-Amerika på syttitallet. I Sør-Afrika, Russland, Irak og New Orleans bygger de rike murer rundt seg selv, Israel har tatt dette et skritt videre: De har bygget murer rundt de farlige fattige.

Etter hvert som det blir klart at Bagdad aldri kommer til å bli Dubai og New Orleans ikke kommer til å bli Disneyland, er plan B å involvere seg i et annet Colombia eller Nigeria - i en krig som aldri tar slutt og som i det store og hele utkjempes av leiesoldater og paramilitære grupper, akkurat tilstrekkelig neddempet til å hente ut naturressursene ved hjelp av leiesoldater som vokter rør, plattformer og vannreserver.

De private selskapenes kraftig utvidede rolle ble aldri utsatt for noen åpen politisk debatt ...
Tallene forteller den dramatiske historien om den korporative snikmanøveren. Under den første Golfkrigen i 1991 fantes det én privat kontraktør per hundre soldater. I starten av Irak-invasjonen i 2003 var forholdet blitt til én kontraktør for hver tiende soldat. Etter tre år med amerikansk okkupasjon var forholdet én per tre. Under ett år senere, da okkupasjonen hadde vart i nesten fire år, var det én kontraktør for hver 1,4 amerikansk soldat. Men det tallet omfatter bare kontraktører som jobbet direkte for amerikanske myndigheter, ikke for koalisjonspartnerne, og heller ikke kontraktører som hadde base i Kuwait eller Jordan, og som satte ut oppdragene sine til underleverandører.

Hvis Bush-administrasjonen hadde holdt sitt løfte om å overlate makten raskt til en folkevalgt irakisk regjering, er det stor sannsynlighet for at motstanden ville vært liten og kontrollerbar i stedet for et landsdekkende opprør. Men å holde løftet ville betydd å ofre den økonomiske agendaen bak krigen, og det var aldri aktuelt - og det er derfor de voldelige konsekvensene av at USA nektet å innføre demokrati i Irak, også må regnes som en form for ideologisk tilbakeslag.

Ettersom Rumsfelt planla krigen som en «just-in-time» invasjon etter moderne produksjonsteorier i den forstand at soldatene bare skulle sørge for de rene kampfunksjonene, i tillegg til at han i løpet av det første året med styrker i Irak fjernet 50 000 jobber i Forsvarsdepartementet og krigsveteranadministrasjonen, ble det opp til den private sektor å fylle hullene på alle nivåer.
...
Side 396:
I begynnelsen av okkupasjonen var det omtrent 10 000 private soldater i Irak, langt flere enn under den første Golfkrigen. Tre år senere viste en rapport fra U.S. Government Accountability Office at 48 000 private soldater fra hele verden opererte i Irak. Leiesoldatene utgjorde den største gruppen uniformerte, stridende styrker etter det amerikanske militæret - flere enn alle de andre medlemmene av «koalisjonen av villige» til sammen.

Lipton fant 94 eksempler på at offentlige tjenestemenn som tidligere jobbet med sikkerhet innenlands, nå jobber med et eller annet i den private sikkerhetstjenesten.
........
«Kan jeg slutte nå?» skrev Brown i en beryktet e-post til en kollega i FEMA midt under Katrina-katastrofen. Det beskriver temmelig godt tankegangen: Bli i det offentlige lenge nok til å få en imponerende tittel i et departement som deler ut store kontrakter, og til å samle opp innsideinformasjon om hva som vil selge, før du slutter og begynner å selge tilgang til dine tidligere kolleger. Offentlige embeter reduseres til ikke stort mer enn en rekognoseringstur for fremtidig arbeid i katastrofekapitalismekomplekset.

I Bush-administrasjonen skriker ikke krigsprofitører etter tilgang til myndighetene, de er myndighetene, og det finnes intet skille mellom de to funksjonene.

Før Rumsfeld gikk tilbake til regjeringen, var han så overbevist om at han var på sporet av en ny vekstnæring at han bidro til å opprette private investeringsfond som spesialiserte seg på bioteknologi og farmasi. Dette er firmaer som satser alt på en apokalyptisk fremtid med en hurtig spredende sykdom, en fremtid der myndighetene blir nødt til å betale dyrt for et hvilket som helst livreddende produkt den private sektoren har patent på.

Under den kalde krigen hadde vesten sett den utbredte alkoholismen som et bevis på at livet under kommunismen var så bedrøvelig at russerne trengte store mengde vodka for å komme seg gjennom dagen. Under kapitalismen drikker imidlertid nå russerne men enn det dobbelte av det de pleide - og de griper gjerne til sterkere smertestillende også. Tsaren for Russlands narkotikamafia, Aleksandr Mikhailov, hevder at antallet brukere gikk opp med 900 prosent fra 1994 til 2004, og at det nå finnes mer enn 4 millioner brukere, blant dem heroinavhengige.

I 1998 hadde mer enn 80 prosent av alle russiske gårdsbruk gått konkurs, og rundt regnet 70000 statseide fabrikker var lagt ned, hvilket skapte en epidemi av arbeidsledighet. I 1989, før sjokkterapien, levde 2 millioner på mindre enn 4 dollar per dag i den russiske føderasjonen. Etter at sjokkterapeutene hadde foreskrevet sin «bitre medisin» på midten av nittitallet, befant 74 millioner russere seg under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken.