Bokelskere.no

De eventyrene og gamle sagnene han hadde hørt, var det Beste som hadde fortalt ham.Den nærheten han hadde fått, hadde fått av henne. Det var hun som kom stilt opp på soveloftet når han var syk, med varm drikke og en stor klump med brunsukker. Beste var det eneste mennesket Johan følte var virkelig glad i ham.

Det hadde hendte at han ønsket han ikke hadde vært odelsgutt, bare en helt alminnelig gutt. Kanskje hun ville tatt ham i fanget og vært litt god mot ham? Noen ganger under oppveksten hadde han følt seg så ensom og uten omsorg og godhet at han gladelig kunne ha solgt odelsretten sin for å få oppleve varme og nærhet.

Men det hadde slått ham noen ganger, at stilt opp mot naturen var alle små.[...]Men Johan hadde sett så mye av naturkreftene rundt seg at han visste det var slik. Naturen var større enn mennesket.

Inni henne verket det av avmakt og fortvilelse. Hun visste ikke hvordan, men hun skulle finne en vei ut av det. Ikke skulle hun se på at foreldrene og søskene ble hjemløse og til spott og spe for alle. Ikke mer enn de allerede hadde måtte tåle, og det som armoda allerede hadde brakt over dem,tenke hun harm. Noe dypt inne henne nektet å bøye nakken.Hun hadde aldr latt seg kue av armod eller overmenn før. At Fattigdommen nå skulle gjøre dem til treller, ville hun ikke finne seg i. Vi skal klar det her, sa hun med en fasthet i stemmen som hun slett ikke følte. - vi har klart det før og vi skal klar det den her gongen også.