Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Dialog er å invitere den andre til å reagere uten å ville diktere hvordan han eller hun skal reagere.
....du kan godt være sint og tilgi på samme tid. Og det hender ikke sjelden at sinnet forsvinner når man ikke benekter det.
Som sagt er mennesker ikke alltid så interesserte i å frikjenne seg selv for all skyld som man skulle tro. De har nemlig en følelse av at skyldfrihet riktignok er en form for frihet, men det er også det samme som maktesløshet og betydningsløshet.
(.......)
På den andre siden kan man føle seg knust over å skulle ha all skyld. Da kan det være en trøst i en ekte betydning av ordet, det vil si en hjelp til kontakt med virkeligheten innenfor en omsorgsfull ramme, å få høre noe slikt som:
Så mye makt har du ikke!
Ved spørsmål om hvordan man kan skille mellom den eksistensielle og ned nevrotiske delen av skylden, må man finne ut om man har hatt innflytelse på at skaden skjedde, og i tilfellet hvor stor innflytelse. Uten innflytelse (makt) har man ikke ansvar, og uten ansvar har man ingen skyld. Skyld og ansvar er to sider av samme sak.
Live er ikke rettferdig, og hvis noen har lovet oss det, har de løyet for oss. Strengt tatt handler det ikke om at livet er urettferdig. Det er verken rettferdig eller urettferdig. Livet bare er der. Rettferdighet er et begrep mennesket har skapt. Naturen kjenner det ikke.
Kjærlighet er et forhold der du gir en annen det hun eller han behøver -ikke hva han eller hun har gjort seg fortjent til.
Sorg er en hjemløs kjærlighet
Så lenge du prøver å "forbedre" deg uten at du har godtatt deg selv som person, vil du oppdage at forsøkene hele tiden saboteres av en indre protest. Det er en prinsipielt sett sunn protest mot å fortjene sin eksistensberettigelse ved prestasjoner. Man kan også kalle det protesten mot å skulle betale for sin kjærlighet. Den indre krigen slutter først når man blir den man er, i betydningen: tar sin natur på alvor uten å fordømme den. Først da blir det en ekte forvandling (vekst) mulig.
Et menneske endrer seg -ikke når det prøver å bli det som det ikke er, men når det blir det som det er. (Beisser 1971)