Bokelskere.no

Og slik er det: den blotte nåde at man får livet er den rike forhåndsbetaling for livets alle elendigheter, hver eneste en.

Jeg begynner å nynne, men jeg hører det knapt selv, mitt nynn suses tildøde av fossen.
[...]
En foss midt inne i landet gjør samme gagn for øret som en brenning. Men brenningen den velter i sterkere og svakere fremstøt, suset fra en foss derimot det er som en hørlig skodde, det er urimelig i sin enstonighet, uten all fornuft, et mirakel av idioti. Hvormange er klokken? Nei ingenlunde! Er det dag eller natt? Ja! Det er som å legge en sten på tolv taster på et orgel og så gå sin vei.

Å de byens kjøpmenn!

Hver dag henger de ut sine ferdigsydde klær og utstiller sine tøyer og varer i vinduene; men sjelden ser jeg en kunde åpne deres dører. Det kommer vel nu og da en bonde oppe fra dalen som har ærend derinn, tenkte jeg i førstningen. Jeg tenkte rett: i dag så jeg bonden, og hvor det var morsomt og forunderlig å se ham!

Han var kledd som i våre eventyr, i rundtrøye med sølvknapper og i grå bukser med sort skinnbak. Han kjørte en bitte liten høyvogn med en bitte liten hest og i vognen stod en liten rødsidet ku, den skulle vel til slakteren. Alle disse tre liv, mannen, hesten og kua, var så små og stenalderske, de var som underjordiske på en liten tur blant menneskene, jeg ventet å se dem forsvinne for mine øyne. Plutselig setter kua i et raut fra sin lilleputtvogn. Og selve denne urimelige lyd var som fra en annen verden.

Men gud hvor han hadde lynet av skarpsindighet i det øyeblikk galskapen slo sammen over ham! Jeg minnes ham nu og da, han gav meg en leksjon: det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem klok! Gud hjelpe oss alle fra å bli gjennomskuet!

Jeg driver sakte og likegyldig frem med hendene i lommen. Det haster ikke med meg, det er det samme hvor jeg er.