Bokelskere.no

Med ett begynte Taliban å skyte mot meg også.
- Ned! ropte makkeren min.
Jeg spurtet mot gropa vår og stupte nedi. Stille lå vi og lyttet etter kuler, før galgenhumoren og apatien som hindret oss i å klikke, tok oss.
- Lyst på en sjokkis, jeg, sa kameraten min. - Har du?
- Nei. Men noen vafler hadde ikke vært så dumt på denne pikniken!

Det bruste i meg da jeg innså det: Jeg hadde overlevd! Frykten for Guds dom hadde sluppet taket. Utryggheten, vemodet, den fortærende følelsen av å ha blitt frastjålet meg selv som jeg var redd hadde gnagd seg inn i meg som et skadedyr, var borte.
Erkjennelsen gjorde meg ikke redd. Det eneste jeg kjente, var en pulserende følelse av mestring og hjertets takknemlige slag.

I never saw a wild thing
sorry for itself.
A small bird will drop
frozen dead from a bough
without ever having felt
sorry for itself.

Siden vi trodde vi hadde det eneste svaret, latterliggjorde vi andre holdninger og fiendtliggjorde verden rundt oss.

Hele oppveksten fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, ikke bare å kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret.

Vi var flinke til å snakke med nye medlemmer. Lyttet og svarte på spørsmål. Sørget for at vedkommende følte seg ivaretatt og ikke ble sittende alene. «Vi lokker med nåde og kjærlighet,» tenkte jeg noen ganger. «Så fengsler vi med synd og helvete.» Helveteslæren kom alltid. Men i starten formidlet vi nåden.

Ingen har møtt Gud ansikt til ansikt, derfor fyller vi ut forestillingen om hvordan han er, ved hjelp av de erfaringene vi har fra relasjoner med andre mennesker. Det følelsesmessige gudsbildet dannes først og fremst ut fra våre relasjoner til foreldrene våre.

Religionsfrihet er en viktig menneskerett, medgir han. Samtidig mener han at han ble «født til å være superreligiøs», og at barn som ham ikke har noen religionsfrihet. For det han ble født inn i, hadde han som liten ingen mulighet til å komme ut av.

Trosfrihet er en viktig menneskerett. Det er enhver forelders rett og privilegium å oppdra barna sine i henhold til egen tro. Trosfriheten er likevel ikke ubegrenset. Alle foreldre er underlagt norsk lov, og barn har selvstendige rettigheter. Så i de tilfellene der barns og voksnes interesser står mot hverandre, hva skal veie tyngst?

Barn som er blitt eksponert for en usynlig, skremmende virkelighet, kan oppleve at de ikke klarer å få den på avstand som voksne, til tross for at de ikke lenger aksepterer den teologien de vokste opp med.