Bokelskere.no

Selv om jeg ikke er så glad i mitt eget liv for tiden så har jeg ingenting til overs for folk som ofrer andres liv. Hva hver enkelt velger å gjøre med sitt eget liv er en privatsak, men andres liv burde vi holde oss for gode for å bruke opp eller mene så mye om.

Tiden leger alle sår og det er absurd å høre noen si slike tung på et sykehus. Disse folkene burde jo vite bedre enn noen andre at tiden overhode ikke leger alle sår, tiden leger noen sår, det går jeg med på, men slett ikke alle, det fins sår man dør av, både ytre og indre, og på sykehuset fins det flere slike sår enn andre steder.

Det er klart jeg er normal, det er snarere verden som er gal, det at noen velger å ikke leve burde ikke opprøre noen, hva er det som er så unomalt med det?'

Jeg blir i det hele tatt mer og mer klar over hvor alene jeg er. De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det vonde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke at smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hade vi antagelig sluttet å formere oss og det ville ha vært kroken på døren.

Man må liksom være her for å telle

Ved å dø setter man seg selv på sidelinjen på en nokså bastant måte.

Kontakten med virkeligheten er på sitt aller tynneste om natten. Og hvis jeg har drukket vin i tillegg så er det omtrent ingen kontakt overhodet.

Løpere blir tynne. Jeg tenker at hvis jeg løper lenge så vil det til slutt ikke være noe igjen av meg, jeg vil oppløses og bli til luft og vann. Og jord. Jeg holdt på å glemme jord, men det er sikkert det jeg først og fremst vil bli til. Flere kilo med jord. Hvor det for eksempel kan vokse hestehov om våren. Jeg vil heller være hestehov enn Julie.

I dag er alle dager. Og alle øyeblikk er nå

De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det onde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hadde vi antagelig sluttet å formere oss og det ville vært kroken på døra.