Bokelskere.no

[ . . . ] kanskje er høyrøstethet et tegn på vitalitet: Det skjemmer det vakre vesenet, men viser at hun er levende.

Å nei, Miss Lucy! Jeg håper vi snart skal få frigjort Dem fra Baedeker. [Guiden] skraper bare i overflaten av ting. Hva angår det virkelige Italia – drømmer han ikke engang om det. Det virkelige Italia kan bare finnes ved tålmodig observasjon.

Han forsto ikke at Lucy hadde helliget omgivelsene med de tusen små taktfullheter som i tidens løp skaper hjertevarme, og at selv om øynene hennes så manglene, nektet hjertet å forakte dem. Heller ikke oppfattet han et viktigere poeng - at hvis hun var for god for dette miljøet, var hun for god for alle miljøer, og hadde nådd stadiet der bare personlig kontakt ville tilfredsstille henne.

Han foraktet selvfølgelig verden som sådan; det burde ethvert reflektert menneske gjøre; det er nesten et bevis på dannelse. Men han var følsom overfor de enkelte partiklene av den som han støtte på.

Den kvelden og hele natten rant vannet ut av dammen. Om morgenen hadde den skrumpet til sin gamle størrelse og mistet sin glans. Det hadde vært en invitt til ungt blod og svekket viljestyrke, en kortvarig velsignelse med varig innflytelse, en helligdom, en fortryllelse, en flyktig kalk for ungdommen.

Livet var så langt hun tenkte over det, en krets av rike, omgjengelige mennesker med de samme interesser og de samme fiender. Innenfor denne kretsen tenkte man, giftet seg og døde. Utenfor var det fattigdom og tarvelighet som alltid forsøkte å trenge seg inn, slik Londontåken prøver å trenge seg inn i furuskogene, kommer drivende gjennom kløftene i åsene mor nord.

Høsten nærmet seg The Weald, brøt sommerens grønne monotoni og streifet parkene med et grått tåkeflor, bøketrærne med et snev av rustrødt og eiketrærne med gull. Oppe på høydene stod bataljoner av mørke furutrær og var vitne til forandringen, selv var de uforanderlige.