Bokelskere.no

BESKJED PÅ KJØLESKAPET

Jeg dro min kos
Det var dit jeg skulle
Det var ingen sak
Jeg bare bukket under
fra den ene dagen til den neste
Jeg sa: forandring fryder
og skiftet sko
Jeg dro min kos
Jeg snudde ryggen til
Jeg snudde meg ikke
Jeg stod på mitt
Men jeg stod ikke for lenge
Jeg vil heller gå min vei
Enn bare stå i veien
Gud satt på gjerdet
Sørgmodig og taus
og betraktet sin gartner
En utro tjener
Enda en utro tjener
i menneskenes hager
Enda en glemsom gartner
som lot ugresset gro
Så jeg dro min kos
Jeg kom meg over
Det var ingen sak
Jeg bare bukket under
Alt jeg tok med
har jeg kastet over bord
Hvis det faller seg slik
skal jeg sende noen ord

FORTROLIG

Det finnes steder i tiden
der livet bikker
Kall det et hjørne, et trappetrinn, en dør
Kall det den plutselige stillheten
når klokken din ikke tikker
og det går opp for deg
at det er det ingen klokker som gjør
Vannet dirrer i glasset
Ringen synker i sjøen
og ting blir aldri som før

Det finnes steder i tiden
der livet bikker
Kall det en dans, et napp, et sting
Kall det et plutselig møte
mellom sol og støv
i speilet en morgen, over frokostbordet
i din elskedes hender som er fulle av løv
Og du må spørre:
Har jeg gitt deg plass nok
Har jeg tatt vare på
Har jeg elsket deg slik, slik du

Og du hører svaret men er ikke sikker
Det er alders tale i alle aldre
Det er setningene på tungens stupebrett
Det er det engstelige ordet
som ikke tør å legge på svøm

Det finnes steder i tiden
der livet bikker
Kall det en visning, en dråpe, en drøm
Kall det den skyggen som øynene kaster
når noen slår blikket ned
Det er der du blir grepet av alvoret
Når du plukker en blomst, når du
søler på duken

ROMMET VED SIDEN AV

Den pårørende står på ett ben
Den pårørende faller
i en annen hastighet
Ingen ser det
Alle ser bare det beste
Den pårørende tar trappen, aldri heisen
Hvert trinn er en tanke, tankeløs og forbudt
Den pårørende banner bak en skjerm
Ingen hører det
Alle hører bare det beste
Den pårørende slutter ikke å komme
Døren er rommets vakreste møbel
Å sørge er et strengt fag
Den pårørende ligger søvnløs og drømmer likevel:
Blå melk som koker over
Den pårørende er utålmodig
Den pårørende vil ha det overstått
Ingen vet det
Alle vet bare det beste
Den pårørende har sett:
Å møte blikket til den som faller er umulig
Hånden visner først, finger for finger
Smertene er dødens fotgjengerfelt
Den pårørende hater blomster
Den pårørende angrer
Den pårørende vet ikke lenger
om trappen går opp eller ned
Trøsten er et trist lasterom
Når det ikke er plass til mer er det tomt
Å holde ut er noen ganger ikke til å holde ut
Den pårørende har ikke visittid
Den pårørende får aldri besøk
Ingen tror det
Den pårørende er grensevakt
Den pårørende vokter kjærligheten
På bunnen står det ensomme og kaller

HVIS JEG IKKE HUSKER FEIL
GLEMMER JEG DET ALDRI

Bedøvelsen
er et femstjerners hotell
med himmelseng som Gud har redd opp
Vidunderlig er det å ikke kjenne
Enda bedre er det ikke å vite
Det er alt vi ikke har vondt av
Innsjekkingen er imidlertid så som så
og avreisen under enhver kritikk
Ingenting får du ta med deg
Ikke så mye som et bekken
ikke så mye som en bandasje
og heller ikke blomstene
Bare det du ikke har bruk for:
Den upålitelige glemselen

POSTBUDETS LIGNING

Hun sover
det meste av dagen
Jeg ser henne, jeg er våken
Jeg passer på
Hva hun drømmer om vet jeg ikke
Jeg kan heller ikke vite om hun drømmer
Kanskje vet hun det ikke selv
der hun ligger ved veggen
og sover det meste av dagen
Det er først etterpå man vet om man har drømt
og knapt nok da, et fag for arkeologer og kelnere
Kanskje hennes søvn er tom og liketil
Jeg ønsker henne det
En søvn for søvnens, ikke skjønnhetens skyld:
uskyld, hvile, tid

Men i morgen
skal du stå opp som et barn
Jeg lover deg, jeg er våken, jeg passer på
Du skal gå med gresset så vidt under føttene
og ikke i glasskår og knappenåler
Du skal gå over
Du skal gå av sted med solen i øynene
og ikke billys og flammer
Uten å blunke skal du gå ditt liv i møte
Og ingen skal falle deg i ryggen
Hun heter Lisbeth

I 24 år bar hun posten langs rute atten
Det var et tungt arbeid, skulderen hennes er skjev
Selv når hun sover kan jeg se det
Hun leverte mye sorg, men mest glede
Og gleden veier ikke mindre enn sorgen
Det har Lisbeth regnet ut

Nå er rute atten lagt ned
Kanskje er det slik hun drømmer:
Om all den posten som bare blir liggende

Men i morgon
Jeg lover deg, jeg er våken, jeg passer på
skal du stå opp og hente den
Og i det smale, tørre ansiktet hennes
kan jeg se den stille tyngden
som hører sommerfugler og gamle brev til

LOGG

Jeg reiser ikke for å finne meg selv
Jeg reiser for å miste
noe som andre
kan finne
(hvis de vil ha det)
Jeg legger igjen etter meg
En hanske, en ring, en nøkkel, et minne
Kanskje om deg, kanskje om ingenting
Bare enda en bagatell helt til alt er borte
Jeg har en liste
Jeg krysser av
Jeg har reist lenge
Jeg er snart ferdig
Jeg reiser for å minste
Jeg reiser for å glemme

Når jeg endelig er hjemme
skal jeg være eiendomsløs og fri
Jeg skal være kvitt
Uten pass, uten fingre, uten spor
Og når denne dagen, den siste
også er forbi skal jeg ligne
en tavle av glass
som drømmenes kritt kan skrive på
Og jeg skal våkne
til seks usynlige ord:
Her kan du heller ikke bli

STEDFORTREDEREN

Han våkner
av at noen gråter
Han kan ikke sove
når noen gråter
Han ser seg om
Hvem gråter så tungt i mørket?
Hvem holder meg våken i natt?
Det svarer ikke, det svarer ikke
Gråt er det eneste han hører
Han kan ikke sove når noen gråter
Så kjenner han tårene falle
som steiner langs ansiktet
Det er sorgens skred
Det er hans ansikt
Det går mange skred
Han heter Svend
Det er ingen trøst at det er han som gråter
og holder de andre våkne i mørket
I natt er han der han ikke vil være:
Seg selv nærmest

HISTORIE I

Skriv, sier vi
i avskjedens stund
Men hvem av oss har mest å fortelle:
Han som reiser
eller hun som blir, hun
som reiser eller han som blir?
Jeg vet det: den som reiser
kjøper postkort
Den som blir skaffer seg brevark

MAGIKEREN

Tiden tar seg ikke inn
Tiden tar seg bare helt ut
Men da du var barn
kunne du trylle
Du sjonglerte med dagene
til uken hadde åtte døgn
Natten la du i et skrin under sengen
og neste morgen stod solen opp av seg selv
Du kastet sekundene til værs
og fanget dem som timer
Så mye hadde du
og dette er det som er igjen: et liv
De samme timene kunne du legge i lommen
og når du vrengte den var de blitt en måned
Minuttene tredde du på et strå
og spiste søte kvarter til aftens
Du gikk arm i arm med tiden
Den lystret deg som en due

Nå er det omvendt
Nå er det tiden som vrenger lommene
og har deg i sin hule hånd
Nå er det du som står på perrongen
under klokken som faller når som helst
som på dommedag
eller sirkus

SURPRISEPARTY

De døde
fyller også år
Glem ikke dagen
Ingen blir mer skuffet
enn de døde
hvis de går glipp av en fest
Alt de ønsker seg: å bli husket
Det er en kostbar gave
Den er gratis
Gi de døde tid
Du behøver ikke engang
pakke den inn
De vet hva de får
De døde
fyller også år
De setter pris på hvert sekund
Har du med et minutt
er de takknemlige
Har du en time
snur de seg i graven
mens lys etter lys blåses ut
helt til de døde fyller null
og du må ta deres plass
i kirkegårdens
langsomme
stollek