Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Brystet synker. Magen puster på nytt. De anspente og etterhvert betente skuldrene har endelig beveget seg nedenfor og under hakepartiet. Det er denne umistelige roen som kun oppstår når jeg er alene. Som om tosomheten, eller flersomheten i det hele, blir for trang.
Hver morgen er det ingen som trenger meg.
Det hender jeg frykter det verste, nesten så intenst at jeg til slutt ønsker at det skal inntreffe, slik at det ikke lenger blir nødvendig å tenke, eller vente på at det skal skje.
Slik var det hver gang, hver gang var det første gang, ofte med flere måneders mellomrom.
Fire uker, så kom den: oppfatningen av ikke bare å være alene, men også ensom.
Det ville være dumt av meg å savne noe så absurd, men det er slik de utspiller seg, minnene, så snart du får dem på avstand, begynner du å tiltrekkes av dem, selv de vondeste minner vil du etter hvert, dersom tiden skaper den nødvendige avstanden, betrakte på en annen måte, kanskje vil du til og med se på dem med en slags sympati for den du var da, stirre på dem og ikke kjenne behovet for å knipe sammen øynene.
Av og til lurer jeg på om det er selvvalgt. Om det snarere er følelsen av at jeg må, at jeg virkelig er nødt til å være alene, eller om det er mitt eget, genuine ønske. Man skal ha en viss kjærlighet til angst for å kunne bo på denne måten. En slags urokkelighet. Vinduene mine er lukket, tre på rad; en vegg av glass.