Bokelskere.no

— å lese en god roman er som å se et landskap stige fram når vannet trekker seg tilbake

Det som skjer når man holder på sånn, er at man stivner, ikke bare i en ytre positur, men også i en indre, og det må være derfor så mange eldre mennesker ikke klarer å forholde seg til forandring, de har utviklet sin metode, bukkeaktig har de bøyd hodet, og så lenge har gjort det at de ikke lenger kan rette det opp igjen.

Jeg elsker repetisjoner. Repetisjonene gjør tiden om til et sted, gjør dagene om til et hus, hvor gjentagelsene er vegger, gulv og tak. Innenfor dette bygget, dette flettverket av rutiner, er det som om tiden ikke går, siden hver eneste handling og bevegelse gjentar de tidligere og på den måten holder dem fast. Det merkelige er at tiden utenfor går desto fortere.

Ironi er avstand, det motsatte av innlevelse og nærvær.

Å forsone seg med sin skjebne, heter det, og det er nettopp å forstå at livet blir som det blir, at ingenting lar seg gjøre om, at ingen andre spor kan følges enn det ene, som opphører når man dør og likesom trekker opp stigen etter seg. Det ligger trøst i den tanken, synes jeg. Vi gjør så godt vi kan. Selv de som ikke gjør så godt de kan, kan ikke annet.

Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om.

Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt.

Hun har begynt å tenke på hvem hun er, hun har begynt å se seg selv som seg selv, og det gjør vondt og det er godt, det er skrekkelig og frydefullt, hun er så full av liv og av sitt nyfunne selv, og er nå, tenker jeg, der mennesket er på sitt mest sårbare.

I den andre enden av skalaen for den kyniske befinner den naive seg, for der den kyniske analyserer alt og ikke tror på noe, analyserer den naive ingenting og tror på alt.

Min mor, din farmor, sier at jeg var akkurat likedan da jeg var på hans alder. Bare pratet og pratet, om alt mellom himmel og jord. Det fikk en brå slutt da jeg kom i puberteten og løp inn i veggen av skam.