Bokelskere.no

"Alle de store orda jeg hadde linet opp som nystøpte tinnsoldater, var blitt til bly i hjernen."

uten biene var blomstene bare blomster, ikke blåbær, ikke levebrød.

Dette behovet for å prate så mange sammen samtidig, hvor kom det fra? De andre hadde startet allerede som små jenter. Time etter time med gruppesamtaler hvor tema alltid var et minste felles multiplum og man aldri virkelig gikk i dybden på noe. Kanskje med unntak av når den man pratet om, ikke var til stede. Selv foretrakk jeg samtaler med en og en. Eller like gjerne mitt eget selskap.

Det var som om han ikke forstod at alle hans fremfuse handlinger førte han tilbake til beltet, at det var en sammenheng mellom innsjøen på kjøkkengulvet og de påfølgende slagene. Men det var likevel mitt ansvar å fortsette, og jeg håpet han innerst inne også merket min kjærlighet, forstod at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tuktet, ergo var jeg en far. Jeg slo mens gråten presset i brystet, mens svetten rant og hendene ristet, jeg ønsket å piske uroen ut av ham, men det hjalp aldri.

Da han dro fra oss sist, var han brun og sterk, ivrig, klemte meg for en gangs skyld lenge, og jeg kjente kreftene i overarmene hans mens han holdt rundt meg. Andre prater om at ungene bare blei større og større for hver gang man treffer dem, at man liksom skvetter når man ser poden igjen etter en stund. Men det var ikke saken med Tom. Nå hadde han krympa. Nesa var rød, kinna hvite, skuldra smale. Og det hjalp ikke akkurat at han hutra og trakk dem inn under seg, og så ut som en slunken pære. Ristinga slapp riktignok taket mens vi kjørte inn mot gården, men han satt stadig som en pusling i setet ved siden av meg.

Jeg trakk pusten. Kunne ikke tenke på det. Kunne ikke annet enn å fortsette. Løfte hånden, dyppe børsten i pollen, bevege den forsiktig mot blomstene, stryke over dem som om jeg var en bie.