Bokelskere.no

Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.

Barna har lenge prøvd å finne ut hva som driver meg. Da eldstedatteren min var fire, så hun en gang strengt på meg over kjøkkenbordet og sa med en klokskap som langt overskred alderen: "Problemet med deg, pappa, er at du bare bryr deg om sauene."

Jeg husker hvordan farfar drev hundene sine på klippedagene. Han strevde med å være rask nok selv, men hadde en topp gjeterhund. Den het Ben og var en vakker, kraftig bygd, svart-hvit border collie, en sterk hund som kunne drive en stor saueflokk. Han trente til og med Ben opp til å få tak i en sau på kommando uten å skade den, å bite tak i ulla uten å treffe skinnet, og bruke styrken sin til å holde den fast inntil farfar kunne humpe nærmere og få tak i den. Men Ben var ganske frekk – han visste at gamlingen ikke fikk fatt i ham, så han pleide å erte farfar ved å hoppe og sprette foran ham når de gikk for å jobbe, og farfar pleide å kjefte og skrike.
F… ta ditt, f… ta datt. Trusler om den mest ondskapsfulle straff når han fakket ham.
Ben bare hoppet og spratt og smilte.
Men straks jobben var i gang var Ben fullt konsentrert, og sammen klarte de nesten alt mulig. Når han hadde jobbet bra, var alt det frekke glemt og ble ikke nevnt igjen, ikke før dagen etter, da de gjentok forestillingen. Senere, da farfar ble enda eldre og fikk slag, satte vi sengen hans inn i dagligstuen i våningshuset. Vi slapp Ben inn til ham, og han var så glad for å se sin elskede gjeterhund at han gråt.

Her oppe finnes en berusende tidløshet. jeg har alltid likt følelsen av å videreføre noe større enn meg selv, noe som strekker seg tilbake gjennom andres hender og øyne, langt tilbake i tidens dyp. Du blir så veldig ydmyk av å jobbe her - den rake motsetningen av å bestride et fjell, om du vil: Den frigjør fra enhver illusjon om din egen betydning. Jeg er bare en av mange saueavlere på fjellet vårt..., et lite ledd i en veldig lang lenke.

Floss og Tan jobber hardt. De skjærer fram og tilbake, driver sauene over heia. Innimellom farer en av dem ned i en dump eller en kløft og kommer opp igjen med noen søyer som har vært ute av syne.

I arbeidet vi gjør, lever fortiden og fremtiden side ved side,overlapper og fletter seg inn, såpass at det noen ganger er vanskelig å vite hvor fortid slutter og fremtid starter. Hver årlige arbeidsoppgave er samtidig et minne om de mange gangene vi har gjort det før og hvem vi gjorde det med. Så lenge arbeidet fortsetter, lever de kvinnene og mennene vi en gang utførte det sammen med, også videre, og er en del av det vi gjør,en del av historiene og minnene, en del av hvorfor og hvordan vi gjør disse tingene.