Bokelskere.no

Men jeg lærte for lenge siden at fantasien er min største gave, og kommer alltid til å være takknemlig for det: Den var nøkkelen som åpnet fengselsporten og lot meg slippe ut, døra jeg gikk igjennom for å finne og erobre nye verdener - stedet der jeg var fri.

Hvis det var tre furier i historien min, så het de Frustrasjon, Frykt og Ensomhet. I sju lange år gikk de igjen på den mørke stien gjennom tankene mine - ni år hvis man mener at jeg våknet den første gangen jeg begynte å vake på livets overflate. Mange ganger vant de nesten over meg, men heldigvis lærte jeg meg hvordan jeg skulle kjempe imot dem, og det hender fortsatt at vi møtes til dyst.

Når jeg hadde behov for å glemme, kunne jeg alltid slippe fri. Uansett hvor fortvilet jeg ble, fantes det alltid et sted der jeg visste at jeg kunne miste meg selv, i fantasien min. Der kunne jeg være alt jeg ville være.

Hver eneste person i familien min - foreldrene mine, broren og søsteren min - har mistet mye fordi jeg er syk. Jeg kan ikke vite sikkert, men det hender at jeg lurer på om alle disse knuste håpene og drømmene er grunnen til at en mann så intelligent som pappa har lært seg å skjule følelsene sine, gjemme dem så dypt at jeg noen ganger lurer på om han fortsatt vet hvor de er.

Jeg vet at folk flest tar tusenvis av avgjørelser hver eneste dag, om hva de skal spise og ha på seg, hvor de skal gå og hvem de skal møte, men jeg er ikke sikker på om jeg vil greie å ta en eneste èn. Det er som å be et barn som har vokst opp i ørkenen, om å stupe ut i sjøen.

De fleste snakker ved, rundt, over eller om meg, så alle som snakker til meg som om jeg er noe mer enn en rotgrønnsak, er uforglemmelige.

Jeg har brukt så lang tid på å godta at jeg er fanget i kroppen min - på å avfinne meg med det umulige - at jeg er redd for å tro at jeg kanskje kan greie å snu skjebnen. Men uansett hvor redd jeg er, så føler jeg vingene til en fugl kalt «håp» slå mykt inni brystet mitt. For kanskje kommer noen endelig til å skjønne at jeg er her.

Hva vil skje med oss hvis verdenen vi har kjent så lenge forandrer seg så mye at den kommer ut av sin egen akse? Jeg er så vant til å leve i bur at jeg ikke vet om jeg vil greie å få øye på en åpen horisont, ikke engang om den befinner seg rett foran nesen min.