Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Horisonten strekker seg fra hav til himmel i et diffust spenn som iblant gjør meg rådvill. Jeg vet bedre hvem jeg er når luft og vann lar seg skjelne, når det finnes hindre og grenser, når jeg vet hva som er mitt, når jeg kan se hvor jeg hører hjemme.
Til slutt sitter mamma og jeg alene igjen ved bordet. Vi ser på hverandre og vet at dette må vi to leve med, dette kan ingen andre forstå eller hjelpe oss med, og den vissheten er så sterk og så nødvendig at vi må reise oss og holde rundt hverandre lenge og hardt.
Du gleder deg. Du gleder deg med en stor og usjenert inderlighet som det alltid er en fornøyelse å være vitne til. Men du ser ikke. Du har ingen anelse, ingen mistanke om at dette selskapet ditt, som vi riktignok har lovet deg og som vi skal holde, det ser vi faktisk ikke frem til. For noen ganger er vi så usigelig trøtte, Gabriel. Noen ganger vet vi ikke om vi orker.
Det finnes en sorg i alle ting, i blomstene og regnværet, i skatter og drømmer. Sorgen er å miste, sorgen er å ikke få. Sorgen er visshet. Sorgen er livet som glipper, tiden som går, det som kunne ha blitt, men ikke ble. Sorgen er hjelpesløshet. I sorgens sal er det plass til alle ting. Det er mørkt og lunt i sorgens sal, og det er ensomt. Sorgen er å fange vind, å gripe vann i neven. Sorgen er stille. Sorgen er høflig. Den kommer, og så går den sin vei. Men sorgen blir aldri borte. Bare ting blir borte når de forsvinner. Sorgen er umulig.
Sorgen er stor som himmelen og universet, stor som uendeligheten, og den har vi snakket om, den er det ingen av oss som forstår.
Det er enda en oppgave vi har, å lære deg, selv om det kan gjøre vondt, at til og med din familie og dine venner, dem du stoler på aller mest på, kan være svake, dumme og urettferdige, for selvopptatte til å ta hensyn, til å møte deg slik du ønsker å bli møtt.
Vi mister så mange ting, Gabriel. Vi mister hele tiden, og vi sørger over det som blir borte. Eller kanskje sørger vi mest over tapsfølelsen, over vissheten om å ha mistet, snarere enn over det vi har mistet. Spør meg, for jeg kjenner sorgen.
Du har en mor og en søster som elsker sterkt og uten forbehold, Gabriel, for Vårherre var skjødeløs og slepphendt med kjærligheten den dagen han skapte dem, og du har meg.
Vi trenger å ha en vegg i ryggen, du og jeg. Noen ganger er det nok med en håndflate som stryker, andre ganger behøver vi hele reisverk av innsikt og fatteevne for ikke å falle, tumle ned i uforstand og rådløshet og angst. Enkelte ganger er vi hverandres vegg, iblant er du min, men ofte må jeg være din alene, for du snubler og faller så lett. Og da, Gabriel, hender det at jeg blir redd, når jeg ikke selv har noe å holde fast ved, noe å klamre meg til, bare vind og lys og åpent hav, og du ramler utfor all begripelse.
Bare for oss selv er vi umistelige, gutten min. Alt annet mister oss.