Bokelskere.no

Det eneste bemerkelsesverdige ved den blodige fødselen var at spedbarnet var født med seierslue, som visstnok var en antydning om at barnet ville komme langt her i verden.

Det var noe som var født i henne, og bare i henne - som skilte henne fra noen annen i de to familiene. Det var hva Gud eller hans eventuelle motstykke har i hver eneste sjel som gis liv - dette ene, egenartede, som gjør at ingen fingeravtrykk på jorden er like.

Det er ikke til å komme fra at hun er en dårlig pike. Når hun dør vil sjelen hennes vandre i skjærsilden til evig tid. Jeg har ofte sagt det til henne, men da svarer hun bare at den i så fall ikke vil mangle selskap.

"Så var hun endelig hjemme, og tiden var inne for å gjøre det hun hadde gledet seg til hele uka: Å sitte i branntrappen. Hun la et lite teppe der, tok puten fra sengen sin og stilte den opp mot jernsprinklene. Heldigvis var det is i isskapet. Hun hakket av en liten bit og la den i et glass med vann. De rosa og hvite peppermyntedropsene hun hadde kjøpt om formiddagen, ble anbrakt i en liten skål; det var en sprekk i den, men fargen var pen og blå. Hun satte glasset, skålen og boken i vinduskarmen og klatret ut i branntrappen. Straks hun kom ut dit, var det som å bo i et tre. Ingen over eller under henne eller på den andre siden av gaten kunne se henne. Men hun kunne kikke ut gjennom løvverket og se alt"................."Francie trakk inn den varme luften, iakttok løvets dansende skygger, spiste av godteriet og nippet til det kalde vannet mens hun leste i boken."

"Kjære Gud," ba hun, "la meg være NOE hvert minutt av hver time hele livet. La meg være glad; la meg være trist. La meg være kald; la meg være varm. La meg være sulten...ha for mye å spise. La meg være fillete eller velkledd. La meg være oppriktig - være bedragersk. La meg være sannferdig; la meg være en løgner. La meg være redelig og la meg synde. Så lenge du lar meg være NOE hvert evige minutt. Og når jeg sover, la meg drømme hele tiden så ikke den minste lille bit av det å leve går tapt."

Dette jeg ser nå , tenkte hun, kommer jeg aldri til å få se mer på denne måten. Merkelig hvor klart en ser all ting siste gang.
Hva var det bestemor Rommely hadde sagt: En skal alltid se på en ting som om det enten er første eller siste gang en ser den.

Folk tror bestandig at lykke er noe fjernt og uoppnåelig, tenkte Frankie. Og allikevel er det rart hvor lite det skal til: Et sted i ly når det regner - en kopp sterk kaffe hvis en er nedfor - en sigarett eller en god bok- eller det å være sammen med den en elsker. Alt slikt skaper lykke.

From that time on, the world was hers for the reading. She would never be lonely again, never miss the lack of intimate friends. Books became her friends and there was one for every mood. There was poetry for quiet companionship. There was adventure when she tired of quiet hours. There would be love stories when she came into adolescence and when she wanted to feel a closeness to someone she could read a biography. On that day when she first knew she could read, she made a vow to read one book a day as long as she lived.

"Dear God," she prayed, "let me be something every minute of every hour of my life. Let me be gay; let me be sad. Let me be cold; let me be warm. Let me be hungry ... have too much to eat. Let me be ragged or well dressed. Let me be sincere--be deceitful. Let me be truthful; let me be a liar. Let me be honorable and let me sin. Only let me be something every blessed minute. And when I sleep, let me dream all the time so that not one piece of living is ever lost."