Bokelskere.no

Det er mye å si til fordel for regler, omtrent det samme som kan sies til ros av det borgerlige samfunn. Et menneske som bare dannes av slike regler, vil aldri lage noe smakløst eller slett, på samme måte som den som lar seg forme av lover og anstand, aldri kan bli en utålelig nabo, aldri en iøyenfallende slyngel; men enhver regel -- man kan si hva man vil -- vil også ødelegge den sanne naturfølelse og det sanne uttrykk for den!

Du spør om du skal sende meg bøkene mine? Kjære venn, la meg for Guds skyld være kvitt dem!

Men da jeg så sjelden kommer over en bok, må den være helt etter min smak. Og jeg liker den forfatteren best hvor jeg finner igjen min egen verden, hvor alt foregår som om det var rundt meg selv [ ... ].

Vi skal gjøre mot barna som Gud gjør mot oss, for han gjør oss lykkeligst når han lar oss tumle rundt i en vennlig vrangforestilling.

Åh Wilhelm! En munkecelles ensomme bolig, hårskjorten og tornebeltet ville da ha vært den lindring min sjel lengter etter. Adjø. Jeg ser ingen annen ende på all denne elendighet enn graven.

Den første siden jeg leste i [Shakespeare], gjorde meg til hans på livstid, og da jeg var ferdig med det første stykket, stod jeg lik en blindfødt som en magisk hånd et øyeblikk har skjenket synet. Jeg kjente, jeg følte på mest levende vis min eksistens utvidet med en uendelighet (...)

«Der andre med sin smule styrke og sitt lille talent skvaldrer i vei i behagelig selvtilfredshet, tviler jeg på min styrke, mine evner. Gode Gud, du som har skjenket meg alt, hvorfor holdt du ikke halvparten tilbake og gav meg selvtillit og nøysomhet i stedet?»

«De kalte dårlig humør for en last; det synes jeg er en overdrivelse. «På ingen måte,» svarte jeg [Werther]. «Den som skader en selv og ens nærmeste, fortjener denne betegnelsen. Er det ikke nok at vi ikke kan gjøre hverandre lykkelige? Er vi da også nødt til å berøve hverandre den gleden som ethvert hjerte iblant kan gi seg selv? Vis meg det mennesket som er i dårlig humør, men som er tapper nok til å skjule det og bære det alene uten å ødelegge gleden for sine omgivelser! ... Ve den ... som bruker sin makt over et annet hjerte til å berøve det de enkle gledene som spirer frem fra det selv. All verdens gaver og hjelpsomhet erstatter ikke et øyeblikk av ren glede som ble forsuret av en misunnelig ubehagelighet...»

Jeg har det ondt, for jeg har mistet det som var mitt livs eneste fryd, den hellige, livgivende kraft, hvormed jeg skapte verdener omkring meg; den er borte! –– Når jeg ser ut av vinduet mot de fjerne åsene, hvor morgensolen bryter gjennom tåken og lyser på de stille engene, og elven bukter seg mot meg mellom de bladløse piletrærne, da står denne herlige naturen for meg som et fernisert lite bilde, og all skjønnheten formår ikke å pumpe en dråpe salighet fra hjertet opp til hjernen på meg, og hele jeg står som en tom brønn,

Jeg gleder meg over at jeg kan føle den samme enkle og uskyldige lykke som den mann der setter på sitt bord det kålhodet han selv har plantet, og han nyter ikke bare kålen, men alle de gode dagene, den vakre morgenstunden da han plantet den, de lune kveldene da han vannet den og gledet seg over at den vokste så fint, – alt dette gjenopplevd i et eneste frydefullt øyeblikk. –