Bokelskere.no

I en viss alder handler nesten alle spørsmål et menneske stiller seg, egentlig om ett eneste: Hvordan lever man et liv?

Et menneske trenger at noen trenger det.

Døden er den ytterste maktesløsheten. Maktesløsheten er den ytterste desperasjon. Desperate mennesker velger desperante handlinger.

Enhver død er urettferdig. Enhver sørgende søker en skyldig. Vår vrede møtes nesten alltid av den ubarmhjertige innsikten at ingen bærer noen skyld for døden. Men hvis noen gjorde det? Hvis du visste hvem som har revet fra deg den du elsker? Hva ville du gjøre? I hvilken bil ville du sitte? Hva ville du holdt i hendene dine?

Døden er den ytterste maktesløsheten. Maktesløsheten er den ytterste desperasjon.

Denne sorgen er ikke langsom. Den vokser ikke fram i sporene av fornektelse, sinne, forhandlingene, depresjon og aksept. Den flammer opp umiddelbart, som en fortærende brann i henne, en ild som sluker alt oksygen til hun ligger på bakken og sparker og slår i grusen og snapper etter luft.

Det tar lang tid å lære et menneske å kjenne.

Livet er mer enn skoene man går i. Mer enn personen man er. Det er samhørigheten. Delene av en selv i en annen.

Det brenner en ild i de guttene, før eller senere fortærer den alle rundt seg, eller dem selv.

Jeg tror Sven ble politimann fordi han tror på rettferdighet.