Bokelskere.no

Jeg likte ikke intimiseringen som lå i bruken av navnet mitt, samtidig lengtet jeg etter å gi etter for den. Det var en jævla teknikk han hadde, det visste jeg jo, for han kjente meg faen ikke, men jeg møtte blikket hans, og i det så jeg ingen idiot, ingen frelst ignorant, men varme og forståelse. Han var ikke fremmed for at folk drakk seg ihjel, det så jeg, og han var ikke fremmed for at folk var dårlige mennesker, og han var ikke fremmed for at det kanskje ikke var verdens undergang, men egentlig var det som var verden.

Dette var min kongstanke. Og det kunne faktisk godt være slik, det gikk i alle fall ikke å motbevise. Men om det var slik, var også alt meningsløst. For at det vi gjorde skulle være meningsfylt, var vi helt avhengige av at det ikke eksisterte noen annen verden, at denne var den eneste. Da ble det viktig å for eksempel holde på med litteraturvitenskap. Men hvis det fantes en annen verden, en større sammenheng, ble litteraturvitenskap bare noe tull, en lalling i universet.

[...] men det vi leste, var ikke ingenting, det handlet om de ytterste ting, og var skrevet av de mest betydningsfulle tenkerne og forfatterne i den vesterlandske kulturen, og det var i grunnen et mirakel, at det bare var å fylle ut en låneblankett på biblioteket, så fikk man tilgang på det Platon, Sapfo eller Aristofanes hadde skrevet ubegripelig langt tilbake i tidens dyp, eller Homer, Sofokles, Ovid, Lucullus, Lucrets, eller Dante, Vasari, da Vinci, Montaigne, Shakespeare, Cervantes, eller Kant, Hegel, Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger, Lukács, Arendt, eller de som virket i vår tid, Foucault, Barthes, Lévi-Strauss, Deleuze, Serres. For ikke å snakke om de millioner av romaner, dramaer og diktsamlinger som fantes. Alt en blankett og noen dager unna. Ingen av disse bøkene leste vi for å kunne gjengi innholdet av, slik det forholdt seg med pensumlitteraturen, men fordi de kunne gi oss noe.
Hva var dette "noe"?
For min del bestod det i at noe ble åpnet.

Viljen til å ta til meg kunnskap hadde også noe panisk ved seg, i brå og forferdelige innsikter forstod jeg at jeg egentlig ikke kunne noen ting, og at det hastet, jeg hadde ikke et sekund å miste. Farten i det var nesten umulig å få til å passe med den langsomheten lesingen krevde.

og blant dem la jeg merke til en ung fyr med barbert hode og adornoaktige briller, ikke minst fordi han på bordet foran seg hadde et eksemplar av Ole Robert Sundes roman Naturligvis måtte hun ringe. Det var et statement og et signal, en kode for de innvidde, som ikke var mange, og derfor ekstra verdifulle. Han leste Sunde, han måtte skrive selv.

Jeg elsket å stå på bryggen og se ned i det klare, grønne, friske og dragende vannet, hvor lange tangremser stod rett opp og fisker svømte forbi og krabber fór sidelengs bortover. Sjøstjerner, blåskjell, hele den rike undervannsverdenen. En plastpose kunne drive bortover langt nede i vannet. Jeg elsket også å kikke på kaien, de små pakkhusene, alt utstyr, alt garn og alle stamper og kasser og kanner som fantes der. Men mest av alt, himmelen, hvordan skyene gled gjennom mørket om natten, som skip på vei mot land, eller tårnet seg opp før uvær, som alltid kom fra vest, og som fikk hele huset til å riste og dirre og puste og banke.

…føltes det som om alt var innen rekkevidde for meg, at jeg befant meg like i nærheten av noe viktig, som jeg kunne nå dersom jeg bare strakte meg. Det var vagt, ingenting å bygge noe på, men like forbannet visste jeg at det var noe der. I tåken, i granskogens mørke, i dråpene av dugg på barnålene. I hvalene som svømte i havet, i hjertet som slo i brystet. Tåke, hjerte, blod, trær. Hvorfor var det så dragende? Hva var det som lokket meg med slik kraft? Som fylte meg med et sånt enormt begjær? Tåke, hjerte, blod, trær. Å, kunne jeg bare klare å skrive om det, nei, ikke skrive om det, men få skriften til å være der, da skulle jeg være lykkelig, Da skulle jeg kunne slå meg til ro.

Forstå det den som kan, tenkte jeg, helt utslitt av all gråtingen, midt i den vakre, rommelige, nesten helt tomme 1920-tallskaféen, med en liten kanne kaffe på bordet foran meg, hvor en dråpe akkurat i det samme løsnet fra tuten og falt ned på den hvite duken, som sugde den grådig til seg.

Alt vi gjorde ellers var tull, uansett hva vi holdt på med, ble det tull, ingen trodde på noe, ikke egentlig. Ingen jeg kjente, i alle fall. Livet var en lek, livet var et tidsfordriv, og døden, den fantes ikke. Vi lo av alt, også av den, og helt feil var ikke det, latteren fikk alltid siste ord, dødningeskallens grin når vi en dag lå der med jord i munnen

For alt var forandret, det visste jeg. Hjertet mitt sa meg det. Og hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.