Bokelskere.no

Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.

Jeg ser på fotografiene av mine foreldre og lurer på hvem de er og var, bærer jeg dem med meg, fikk de svar på noe av alt de lurte på, følte de at tiden gikk fra dem slik den går fra meg?

Mange liker å reise, men for dem som ikke liker å reise, fortoner det seg omtrent slik: En reise er ikke bare selve reisen, det er all den tiden du bruker på å tenke på reisen, både før du drar og etter at du er kommet hjem igjen. Jeg vet ikke om tenke er det riktige ordet her. Det kan godt hende at du greier å la være å tenke på reisen, men du kan ikke unngå å føle deg gjennomsyret av den, reisen har tatt bolig i deg, og du må leve med den lenge før du skal ut på den og lenge etter at den er avsluttet -det er som influensa.

Noen har perfekt gehør, de kan høre en bie surre ...

Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.

Den sommeren handlet alt om å dø, det siste store arbeidet, døden lente seg mot livet, livet lente seg mot døden, han våknet om morgenen og sovnet om kvelden, men døde likevel hver dag. Hjertet slo, men fraværet var overveldende. Kvinnene fra øya tok seg av ham og gjorde alt det de alltid hadde gjort - de trillet og løftet og matet og vasket og klappet og tørket og strøk.

Jeg var hans barn og hennes barn, men ikke deres barn, det var aldri oss tre; når jeg blar gjennom haugen av bilder som ligger på bordet foran meg, finnes det ingen fotografier av oss tre sammen. Hun og han og jeg.
Den konstellasjonen eksisterer ikke.

Forretningsmannen åpnet avisen sin og breiet seg enda mer. Jeg ble sittende med avissiden hans foran ansiktet og albuen hans i siden. Kanskje han ikke så at jeg satt her i setet ved siden av ham? Kanskje han ikke hadde sett jeansene og de frosne knærne? Kanskje jeg var usynlig? Hva var verst? Sett eller oversett? Synlig eller usynlig? Uansett hva jeg var, hadde jeg forretningsmannens albue i siden og avissidene foran ansiktet. Faren min må ha observert alt dette gjennom glipen mellom setene, for nå reiste han seg, lente seg over seteryggene og foldet vingene ut som en kongeørn og sa til forretningsmannen på sin russisk-tyske engelsk:
- Get your fucking arm away from her seat. And your newspaper too. That is my daughter sitting there beside you. My daughter.
Og forretningsmannen ble illrød og stum. Brettet sammen avisen. Flyttet albuen. Alt dette mens faren min sto lent over setene våre som en mørk sky fra himmelen utenfor vinduene.
Forretningsmannen møtte blikket mitt, jeg syntes nesten synd på ham, jeg rødmet da han sa:
- I apologize, Miss.
Faren min laget en lyd, en slags blanding av et kremt og et vrinsk, og så satte han seg ned og sa ikke et eneste ord til så lenge flyturen varte.

• Hvis det praktiske ikke er på plass, mitt hjerte, hvis du ikke legger et praktisk fundament når du bygger opp relasjonene dine, kan du bare glemme alt sammen. Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord.

De er som bortkomne sønner, de to, moren og faren, hver på sin måte, hver på sin klode, de yngste elskede barna som venter på at gjøkalven skal hentes og slaktes for dem, som vil spise og holde fest og være døde og bli levende og komme bort og bli funnet igjen, og at leken aldri skal ta slutt.