Bokelskere.no

Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit. [.....]. Heller ikke kan vi vite noe om (og dette er selve kjernen i forskjellen mellom sorgen slik vi forestiller oss den og sorgen slik den er) det påfølgende fraværet som ingen ende har, tomheten, det stikk motsatte av mening, den uendelige rekken av øyeblikk der vi må erfare selve meningsløsheten. (Side 184-185).

Jeg er forfatter. Å forestille meg hva noen ville si eller gjøre, faller like naturlig for meg som å puste.

Jeg sørget for at det ikke ble tid til å gruble over løfter det var umulig å holde. Du er trygg. Jeg er her.

Etter et visst antall kriser brenner den ut, denne mekanismen som fyller situasjonen med adrenalin. Mobiliseringen blir upålitelig, langsom eller fraværende.

Tiden er ilden vi brenner i.

Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet.

Jeg hadde ikke tall på hvor mange ganger det i løpet av en vanlig dag dukket opp noe jeg måtte fortelle ham. Denne impulsen tok ikke slutt da han døde. Det som tok slutt, var muligheten til å få svar [...] Så mange veier før; så mange blindgater nå.

En eneste person er borte for deg, og hele verden er tom.

Tiden er skolen vi lærer i.

I know why we try to keep the dead alive; we try to keep them alive in order to keep them with us. I also know that if we are to live ourselves there comes a point at which we must relinquish the dead, let them go, keep them dead. Let them become the photograph on the table. Let them become the name on the trust accounts. Let go of them in the water.”