Bokelskere.no

For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.

For at en kjærlighetsrelasjon skal fungere, sa han en gang, må man være sikre på at man klarer å bytte på å være voksen og barn. Man kan ikke være barn hele tiden, selv om det er det man har lyst til.

... Å lese en bok han hadde lest og skrevet og tegnet i, var som å snakke med ham uten å være redd for å si noe feil.

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står.

Da pappa døde, greide jeg ikke å høre på båndene: kavingen hans, langsomheten, letingen etter ord. Og stemmen min som e overivrig blokkfløytespiller midt i rekviemet.

Jeg har rommet mitt, sprinkelsenga, hunden som tolererer at jeg drar den i ørene, hunden er liten, mindre enn meg, rett utenfor vinduet mitt står det en klynge furutrær, vinden i trærne er det første jeg hører når jeg våkner om morgenen og det siste jeg hører før jeg sovner om kvelden, jeg innbiller meg at jeg husker lydene fra da jeg var to, lyden av bølgene, lyden av småstein som skraper mot skolen, lyden av kjøleskapsviften på kjøkkenet, lyden av bestefarsklokken i stua, lyden av fluesurr i vinduskarmene fordi mamma alltid åpnet vinduene, lyden av de søvnige blomstene i det blomstrete tapetet, blomstene i tapetet gjesper når det er kveld og på tide å sove, jeg husker ikke om det var mamma eller pappa som sa det, lyden av det utvaskede linsengetøyet når jeg snur meg i det, lyden av natt og alles søvn og av mammas og pappas skritt gjennom huset, stemmene deres, jeg ligger i sang og hører dem bevege seg fra det ene rommet til det andre, huset er langt og lavt, som en festning.