Bokelskere.no

Et visst mangfold er bra, for det gjør samfunnene mindre ensrettet, stimulerer til mer innovasjon og er bra for økonomien, men for mye mangfold underminerer samhold, tillit og samarbeid, samtidig som det skaper solsial ulikhet, dårligere økonomi og mindre velstand. Collier konkluderer på bakgrunn av dette at migrasjonen fra ikke-vestlige land bidrar til desintegrasjon i de europeiske samfunnene, og advarer mot å la senere års massemigrasjon fortsette.

Begrenset migrasjon kan være bra for både fattige og rike land, men massemigrasjon påvirker som regel begge parter negativt.

Det finnes mange land med autoritære regimer eller med svak respekt for menneskerettigheter, men løsningen kan ikke være at alle som bor i disse landene per definisjon skal ha krav til å bli borgere i demokratiske land.

Vi må forholde oss til dagens verden der - ifølge forskningsbaserte estimater - 40 prosent av befolkningen i underutviklede land kunne tenkt seg å emigrere til Vesten hvis de fikk muligheten til det. Vi snakker om 700 millioner mennesker. Når dette er situasjonen, sier det seg selv at med åpne grenser ville migrasjonsstrømmen blitt uhåndterlig og destabiliserende for Europa.

Kritikken mot multikulturalismen består i at den har gått fra å tolerere ulike verdisystemer, også dem som truer liberale verdier. Her snakker vi først og fremst til "unnfallenheten" overfor islamske illiberale verdier.

Det finnes mange innvandrere som ser den norske majoritetskulturen som en trussel mot sin egen identitet og som er ekstremt opptatt av at deres barn ikke blir for norske. Ifølge rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning befinner det seg mange hundre norsk-somaliske barn på lengre utenlandsopphold i Somalia, Kenya og Egypt. Fenomenet er størst blant norsk-somaliere, men også barn med pakistansk og irakisk bakgrunn sendes til foreldrenes hjemland for lengre perioder. Hovedårsaken til at barn sendes ut, er misnøye med det norske skolesystemet. Man sender altså barn alene til utlandet uten at foreldrene er med og begrunner det med at det er bedre for dem enn å få skolegang i Norge og leve sammen med foreldrene sine.
I et intervju med Aftenposten svarte nesten samtlige kvinner på voksenopplæring på Grønland i Oslo at de ville sende barna sine på en muslimsk skole. Bruk av barnehijab, som seksualiserer barn og markerer klare skiller fra ikke-muslimer, er også utbredt. Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land. Hijabens skadelige virkninger på småjenter er dessverre ikke godt nok utredet og dokumentert, men som organisasjonen min LIM har argumentert med, kan tildekking av nærmest all hud føre til vitamin D-mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn og osteomalasi hos voksne. Sollys er menneskets viktigste kilde til vitamin D, i tillegg til kost som fet fisk og tran. Jo mørkere hud, desto mer eksponering trengs for å få dekket dagsbehovet for D-vitamin. Med kort solsesong er det viktig å tenke på helsemessige langtidsvirkninger av tidlig tildekking av jenter.
Det er grunn til å anta at foreldrene insisterer på at døtrene deres bærer hijab fra tidlig alder av frykt for at de skal nekte å gjøre det når de fyller 18 år. Når man vokser opp med hijab, vil den lettere kunne bli en uløselig del av ens identitet utover i voksen alder. I så fall er det en kynisk indoktrineringsstrategi som ikke tar hensyn til de mulige uheldige konsekvensene for tilslørte barn - spesielt i barnehage- og skolesammenheng. Slike praksiser utfordrer både våre likestillingsidealer og toleransens grenser. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) uttalte at hun ville ha hijaben ut av barneskolene, men det er kun FrP som har gått inn for regulering av hijabbruken i barneskoler slik det blant annet er gjort i Frankrike.
Noen foreldre prioriterer å sende sine barn til daglige koranskoletimer, ofte på bekostning av skolearbeid, lek og fri utfoldelse. De pålegger barna restriksjoner med hensyn til å omgås nordmenn på klasseturer og i bursdager, og er imot å la sine barn delta i svømmeundervisning og gymnastikk på skolen. I sum en demonstrasjon av annerledeshet og motvilje mot å integrere seg i det norske samfunnet de har valgt - for seg selv og sine barn - å bli en del av.

De radikale islamistene er nesten uten unntak flokkdyr, de tilhører sekter der konspirasjonsteorier florerer og drømmen om et verdensomspennende kalifat står sterkt.

Noen innvandrere er nærmest ferdig integrert når de lander på Gardermoen, mens andre vil antakelig slite i generasjoner. Det handler verken om religion, etnisitet eller hudfarge, men først og fremst om ressurser - hva slags bagasje har de med seg fra hjemlandet.

Det er et paradoks at asylsøkere som bor på mottak rundt omkring i distriktene, kan føle seg som en mer naturlig del av lokalsamfunnet og snakke bedre norsk enn mange som har bodd i Oslo i 20 år eller til og med er født og oppvokst her. Et sentralt argument for å la asylbarna få bli i Norge, er at de er så godt integrert og at de snakker norsk (og kanskje ikke engang behersker det som skulle være deres eget morsmål). En sterk kontrast til dette er mange minoritetsbarn i Oslo som kan så dårlig norsk når de begynner på skolen at de må få ekstra norskopplæring.

En stats rett til å beskytte sine grenser og bestemme hvem som har tilgang til dens territorium, ble ansett som bærebjelken i suverenitetsprinsippet. Den internasjonale rettighetsutviklingen de siste tiårene har imidlertid gitt individer sterkere rettigheter på bekostning av de tradisjonelle nasjonalstatene.