Bokelskere.no

Finnes det et nivå under idiot?

Hvor slutter en historie?
Bestefaren min var arkitekt. Han sa at streken - og historien - slutter der den begynte. Og omvendt.

"Hm. Lea er et fint navn. Ingen grunn til å bytt..."
"Det betyr 'ku'," avbrøt hun. "Jeg ville hete Sara. Det betyr fyrstinne. Men far sa at jeg ikke kunne hete Sara Sara. Så i stedet er jeg blitt kalt ku i tjueni år. Hva sier du til det?"
"Vel." Jeg tenkte meg om. "Mø?"

Jeg gikk ut av bussen midt på natta. Kneip øynene sammen mot sola. Den subba over ei øy ute i sjøen i nord. Rød og matt. Som meg. Bak den lå mer hav. Og etter det igjen. Nordpolen. Kanskje det var et sted de ikke ville finne meg.
Jeg så meg rundt. I de tre andre himmelretningene skråna lave åskammer ned mot meg. Rød og grønn lyng, stein og en og annen klynge med kortvokste bjørketrær. I øst rant landet ut i havet, paddeflatt og steinete, i sørvest var det som om det var kutta med kniv der havet starta et platå av åpent landskap som strakte seg innover. Finnmarksvidda.

Da jeg åpna øynene, så jeg en stor torsk sprelle i bunnen av båten. Øynene bula ut på den, som om den ikke trodde det den så. Og det er klart, det var vel ikke slik den hadde trodd det hele hang sammen.

"<Bedre til å tape? Er det noe vits i å være god i det, da?>
<Livet består for det meste i å prøve på ting du ikke greier,> sa jeg. <Du skal tape mer enn du skal vinne. Selv Futabayama tapte og tapte før han begynte å vinne. Og det er greit i å være best på det man skal gjøre mest, ikke sant?>
<Joo.> Han dro på det. <Men hva betyr det å være god til å tape, da?>
Jeg møtte Leas blikk over guttens skulder. <Å tørre å tape en gang til,> sa jeg."

Jeg trodde ikke på et liv etter døden, men jeg trodde på en død etter livet.

Tilfluktsrom, kalte han kirkene sine. Tilfluktsrom mot dødsangsten. Tilfluktsrom for menneskets ukuelige håp om evig liv.

"Å ja? Hvordan skal du treffe ryper når du ikke engang kan treffe en vei?"