Bokelskere.no

Det er en menneskerett å ikke drepe. Ikke lære å drepe. Den er ikke nedtegnet i en eneste grunnlov.

I krig er alt annerledes: både du selv og naturen og dine egne tanker. Her forsto jeg at mennesketanken kan være svært grusom.

Forfølgelsen av Svetlana Aleksijevitsj, hvis bøker er kjent i Frankrike, Storbritannia, Tyskland og andre land i verden, vil ikke tilføre Republikken Hviterussland noe annet enn et rykte som et kommunistisk reservat i en postkommunistisk verden, og vil ikke gi landet noen annen rolle enn den lite misunnelsesverdige rolle som Europas Kambodsja.
Vi krever øyeblikkelig opphør av enhver art av forfølgelse av Svetlana Aleksijevitsj og av rettssaken mot henne og hennes bok.

Alt var snudd på hodet hjemme... For våre egne... Vi dro fra en stat som trengte denne krigen, men vi vendte tilbake til en stat som ikke trenger denne krigen. Vår sosialisme raser sammen, det er ikke lenger snakk om å bygge den langt borti hutaheiti. Ingen siterer Marx og Lenin mer.

Vi tenkte: I romferdenes tidsalder er det latterlig å tenke på Gud. Absurd! Vi sendte en afghansk fyr ut i kosmos... Se, sa vi, han er der hvor deres Allah er. Og plutselig... den islamske religionen som ikke lar seg rokke av sivilisasjonen... Kan man kjempe mot evigheten?

Jeg går ikke i «afghaner»-klubbene. Jeg kan ikke tenke meg å gå på en skole og fortelle om krigen, om hvordan de gjorde meg, et uformet menneske, til morder, og enda noe mer, om at jeg bare ønsket å spise og sove. Jeg hater «afghanere». Klubbene deres ligner på det militære. De samme militærtriksene: Vi liker ikke heavy-metal-typer, la oss slå trynet inn på dem! La oss ta rotta på homsene! Det er den biten av mitt liv jeg ønsker å skille meg fra, og ikke knytte meg til.

«Åndene» var ikke redde for døden, hvis de for eksempel visste at de skulle skytes neste morgen, lo de helt uberørt og prata sammen. Det virket faktisk som om de var glade. Muntre og rolige. Døden er en stor overgang, den må du vente på som en brud. Sånn står det skrevet hos dem i Koranen...

Fire dager før vi ankom, var det en «fersking» som hadde gått bort til teltet til dimmerne og kasta en granat inn der: vips, så var de døde. Og etterpå stakk han selv geværpipa i munnen - og hjernen fløy ut. De avskrev det som tap i stridshandlinger. Mor krig, hun avskriver alt...