Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Tiden går som når det drypper i en vask;
vinduets firkant gråner fram av mørket.
Du hører
Bekkasinenes øde myrskrik varsle dagen
en time før gry. Undrende griper du deg i
å ligge og tenke på fugleholkene
du satte ut i vårskogen;
ennå
står livet på din side.
Mennesket går og går
hvileløst
inne i seg selv.
Tre skritt fram, tre skritt ...
Mennesket stanser
bak sine øyne
og ser ut, ser
fugler og frihet -
-Her sitter du innesperret på livstid.
Fordi du drepte barnet ...
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger
da skal jeg si til erkeengelen:
-Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
Øde, blåsende kvelder
da hanen gol døgervill i skymmingen
og skogen puster mørke.
Mor på tunstien,
lita, lutende mot nordavinden
mens snøfnugg vinglet som møll
i ljøsken fra fjøsløkta.
Med blåfrosne hender verner hun
den blafrende flammen mot vinden.
Og hver gang samme undring: at
hun maktet å berge lyset
brennende
gjennom blåst og snø.
(Har hatt stiv SØ kuling i en uke nå. Den har heldigvis blåst bort en god del av snøen)
Hele evigheten rundt oss. Og likevel
alltid denne tomme handa
som vart for sein i grepet.
Et sekund bare:
et tikk av klokka,
et hjerteslag,
så er det allerede
DA.
Hvem kan vel tjore
et fugletrekk? Hvem
kan stanse Solen
over Josafats dal?
Et nålestikk
i mitt kjøtt
fort og
NÅ
En hvit solstråle
reist på strå
gjennom verdensmørket
fra Solen og
ned til hjertet mitt
Men lilleviseren gjør
et fort hink og
et til og et til og et til og
sekundene faller, faller -
Snøfnugg
som dekker slagmarkene
skjuler blodsporene
en nedfrossen mammut
i gletscheren
Smaken av heimebakt rugbrød
med duftende sprø skorpe,
nykjernet smør, saltdugget
med klipt graslauk i
tidlig en sommermorgen
når skyggen av lauv
famler over voksduken på kjøkkenbordet -
selv om du ikke hadde opplevd mer...
Kom meg ikke for nær
med skulderklapp og betroelser
og sursøt ros. Jeg trives best
med nordadrag i lufta. En snømann
minker og mister formen i tøvær.
Aldri får jeg fred. Alltid
banker det på døra til sinnet mitt.
Og skyter jeg slåen fra og kikker ut,
står det et frøsent dikt der i nordavinden.
Lik ei trassig-blyg taterjente
med sølvsølje på bringa
og blikktøy i hendene.
Mitt liv,
Som skyggen av en gråstein.
Når det sitter en fugle på steinen
og snapper etter fluer i høsthimmelen.