Bokelskere.no

Det slo meg at Nunzia, som aldri var ute i sola og var heilt kvit, hadde lånt leppestiften til dottera for å få litt farge på leppene og kinna. Ho ville unngå - sa ho - å sjå ut som ho allereie var død.

Eg oppfører meg med Stefano akkurat som med deg, eg er slik med kven som helst, eg er den snille og den stygge, eg gjer det gode og det vonde.

Vi hadde sett fedrane våre banke opp mødrene våre heilt sidan barndommen. Vi vaks opp med førestillinga om at ein framand knapt skulle vere borti oss, mens faren, kjærasten og ektemannen vår kunne fike til oss, for å oppdra oss, for å oppdra oss nok ein gong.

Han var den første som fullt og heilt viste meg kor godt det er å komme til ein stad med framande, eventuelt også fiendtlige, og oppdage at det gode omdømmet ditt er der føre deg, at du ikkje treng å gjere noko som helst for å bli akseptert, at namnet ditt allereie er kjent, at om deg veit dei allereie nok, det er dei andre, dei framande, som må streve for å oppnå gunst hos deg, og ikkje du som må oppnå det hos dei.

Dei barnlege sidene til Lila var det hemmelege hjartet i boka mi. Den som ønskte å vite kvar gløden kom frå, kvar den hadde opphavet sitt, den robuste, men usynlege tråden som sydde setningane saman, skulle ha lese gjennom dette heftet til ei småjente, ti små sider frå ei rutebok, den rustne knappenåla, det livleg fargelagde omslaget, tittelen, og endatil utan ein signatur.